Food baby, food!

Suppedietten var et kapittel for seg selv. Jeg hadde litt rett i at dietter ikke er noe for meg. Jeg er jo så glad i mat! Ikke for det, suppa var kjempegod og jeg lager den gjerne igjen. Men alle disse restriksjonene tar livet av meg. Ja, jeg gikk ned 1kg de første 3 dagene.... og der stoppet det. Ikke et gram mer gikk jeg ned. Så lite motiverende var det, at jeg takket for meg etter én uke, til tross for at jeg ivrig hadde laget nye 7 liter suppe i en tønne av en kjele for en uke til. Snakk om skivebom! Takke meg til at kål bare koster 1,90 på rema i disse dager....

Så hvor står jeg hen nå? For dere som følger meg på snapchat og/eller instagram så har dere nok fått med dere min nye hverdag.  Nok en gang ville Marianne (kokken på Nordagutu) rivd seg i håret.... For nå har dama pokkærn meg begynt på Lavkarbo nå..... Altså klin motsatt av alt jeg har lært på Nordagutu! Og det beste er at JEG ELSKER DET! 

ENDELIG smaker maten skikkelig godt igjen. Mesteparten av karbohydratene jeg nå spiser, kommer fra grønnsaker. Protein og fett kommer hovedsakelig fra kjøtt, fugl, vilt og fisk . Og det beste er at jeg slipper å spare på pålegget..... 1 fattig osteskive meg opp i rattata'n! 

Meierismøret har fått sin faste plass i kjøleskapet vårt og vi kan kose oss glugg med alt "det gode". Det er en ny verden som har åpnet seg. Jeg er rimelig fersk i gamet, og det er en del å sette seg inn i men dette er ingen kur eller diett, dette er en livsstil som jeg føler jeg kan leve med! Og når vekta peker nedover så beviser det at dette funker, om ikke til og med enda bedre, for meg personlig ihvertfall.

Jeg føler ikke lenger et evig sug etter karbo i form at godteri eller potetgull.  Jeg koser meg 110% med maten og ikke minst så har jeg fått tilbake gleden for matlaging på kjøkkenet og det er LENGE siden sist for å si det sånn. Så nå om dagen så er jeg i full gang med å prøve å sette meg litt mer inn i dette lavkarbolivet og det innebærer også naturlig nok at kjøkkenet nå om dagen blir brukt MYE. For nå er det ikke mye ferdigsupper eller halvfabrikata for det inneholder loads of carbs! Her må man kokkelere og lage mat fra bunnen. Med fokus på rene råvarer og å unngå farseprodukter. Og ikke minst er jeg på leting etter gode oppskrifter på lavkarbo-bakst og annet spennende som vi kan bytte ut brød og pasta med. Så har dere tips der ute så fyr løs 😃

Og i denne letingen så fant jeg den beste pannekake-oppskriften EVER! Disse smaker ikke eggeomelett. Vil jeg ha omelett så lager jeg jo bare omelett... ikke pannekaker som smaker det!

AMERIKANSKE LAVKARBO PANNEKAKER

4 egg
1 ss sukrin gold
1/2 ts vaniljepulver 
1 ts bakepulver 
1 ts salt
2 ts kardemomme
2 dl mandelmel
1 ss fiberhusk
150 g Seterrømme                                 

0,5dl vann

0,5 dl Fløte                         

 

FREMGANGSMÅTE:

Visp egg og sukrin sammen.

Tilsett rømme og visp til en jevn røre.

Tilsett alt det tørre. Og spe deretter ut med vann og melk.  La svelle i 5-10min.

 

På denne oppskrifta ble det 11 små amerikanske pannekaker på str med "lapper. Da tilsvarer det 1,5 KH pr stk 😃(jeg legger inn alt i kostholdsplanleggeren som du finner her)

Server med det du vil. Smør, rømme og bær, ost og skinke, egg og bacon, fibersirup gold.. ....

The sky is the limit!

 

 

Takk for at du følger meg på bloggen ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat: miss_sophie83

 

Dietthelvetet 🙈😫

"Dag 4: spis 1-8 bananer gjennom hele dagen, 8 glass melk og suppe"......

Det er ikke til å tro.... Jeg, som har null tro på dietter og annet dilldall. Jeg som eeeelsker mat og som hater strenge restriksjoner på hva jeg kan spise.... Jeg som hyler høyt opp om at sunt og variabelt kosthold i moderate mengder er nøkkelen til varig vekttap og livsstilsendring.... JEG, har gått på tidenes diettsmell!

Marianne, kokken på Nordagutu ville nok ha rivd seg i håret.... Har jeg ikke lært en DRITT liksom?  Sannheten er at jeg må innrømme at det er loads of carbs i matopplegget fra Nordagutu. Ja det funker jo på et hvis, jeg gikk jo ned 19kg på det.... men allikevel så har jeg i det siste stilt meg undrende til at kroppen min har så godt av å spise så mye karbo hver dag. 

I tillegg så har jeg som jeg skrev forrige gang, et delmål om 10 kg ned for å få startet med behandling for prøverør. Bianca, min herlige BMI-kontakt på fertilitetsklinikken, prøver å få meg til å ikke fokusere så mye på behandling og heller fokusere på livsstilsendringen slik at det ikke blir for mye for meg på én gang. Jeg forstår jo poenget hennes, men allikevel så er det fryktelig vanskelig. Dette her har vi villet i såååå å mange år og klokka tikker... den tikker så til de grader og vi gleder oss så utrolig til å bare komme igang.

Så da sitter jeg her da.... midt oppi diett-helvetet.... og eter banan så det fråder av kjeften... og drikker melk.... og spiser suppe. Jeg er usikker på hvorvidt denne "sykehusdietten" stammer fra noe som helst sykehus, men suppa er skikkelig digg, selv 4 ganger om dagen og etter 4 dager så gleder jeg meg til den! Kroppen føles lettere, hodet litt klarere og 1 kilo ned på 3 dager.  Så da fortsetter jeg litt til. 

(Gårsdagens middag.....  smakte ufattelig godt selv om jeg savner et saftig kjøttstykke på den tallerkenen....)

 

Mens gubben spiser kylling med ris og bernaise så er det banan som står på min meny i dag. Og eneste grunnen til at jeg holder ut banandagen ligger til tining i kjøleskapet as we speak. En deilig biff som skal nytes i morgen. I morgen er det nemlig biffdagen og min første kjøttbit på 5 dager! Det skal virkelig nyyyytes 😀

 

Takk for at du følger meg på bloggen ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat: miss_sophie83

NY BEGYNNELSE 🌱

"Hvor mange barn har du da?"

 

Hun kikker spørrende på meg med et smil og et forventningsfullt blikk..... Det stikker til i mellomgulvet, men jeg klistrer på meg smilet som vanlig og sier som det er, at jeg har ingen barn.... ENNÅ. Med trykk på ENNÅ. Jeg legger til at vi bare har 3 firbeinte pelsvesener hjemme og ler litt sånn påtatt.... ihvertfall føler jeg det litt sånn. Dama som spurte ser litt himmelfallen ut. Som om jeg har fortalt at jeg hater unger eller noe. Forventningene er så store at sannheten kommer som regel litt ploms på. Vi har tross alt vært gift i 8 år..... og jeg er 34 år gammel... De fleste tenker vel kanskje: WHAAAAT?! Har dere ikke barn? Med trykk på ba-a-a-arn!  Og noen tilfører også litt sånn kjekt : "Hvor gammel ER du da? Må'kke vente for lenge vet du.... du vet... den klokka tikker...."

Men de fleste tenker seg om litt og tilføyer litt sånn halvflaue at jo, det er jo ikke alltid så lett og bikkje og katt er jo mye jobb det også og veldig koselig.... Litt sånn "ro, ro til fiskeskjær". 

Min beste side (mener ihvertfall jeg) er at jeg er ærlig. Jeg surra nok mye rundt grøten tidligere men de siste voksne årene så har jeg gitt litt faen. Det beste er jo å være ærlig, er det ikke? Så slipper folk å hviske eller prate rundt om meg fordi de ikke vet. Å være overvektig er kjipt nok det, om ikke folk skal hviske rundt og himle med øya om jeg tar meg en sjokiss eller ha medlidenhet i øynene om jeg bestiller burger på restaurant (noe jeg faktisk sjeldent gjør, bare for å ha sagt det). Så å si at, ja jeg er overvektig og jobber med saken, skrive om det her på bloggen og fortelle alt det folk lurer på, er for meg såååå mye bedre. Det samme gjelder også spørsmålet om barn...

En gang fikk jeg positiv test.... da hadde den gått ut på dato..... Forbanna dritt-test! Den andre jeg tok rett etterpå var (selvfølgelig) negativ. Men greia er jo da, at vi har forsøkt lenge og nå har vi sammen med fertilitetsklinikken, landet på at vi skal få prøverør eller IVF som det heter.

Igjen dukker det jo da opp en utfordring og det er jo her livsstilsendringen dukker opp på nytt. For JA, det har vært en berg og dalbane uten like og JA, motivasjonen kommer og går.  Men hvis det er NOE som kan motivere meg mer nå, så er det jo nettopp det å få barn før jeg blir for gammal og skranglete!

Det er en BMI grense på 32 for å få prøverør og du skulle bare visst hvor mye jeg har forbannet meg selv på at det hadde jeg jo i fjor sommer før jeg dro på meg 9kilo igjen! Men gjort er gjort og spist er spist. Jeg har tilgitt meg for den blemma og det viktigste nå er å se fremover. Jeg er nå godt igang med fortsettelsen på min livsstilsendring. 11 kilo skal bort for å nå mitt delmål på 84 kilo. Allerede nå så har jeg gått ned 3,6 kilo på 3 uker og det føles litt lettere oppe i hodet for hver dag. 

Alle venninnene mine har barn. Både 1, 2 og 3 unger har de poppet ut og nå klinker hun ene snart til med 2 på rappen og blir 4 barnsmor. For all del, det er jo utrolig koselig og jeg er såååå glad på deres vegne, men huttetuuuu, hvor mange kvelder har det ikke vært snakk om bleier og amming og snørring og Gud vet ikke hva....?! I åresvis har jeg sittet der. Nikket og smilt og liret av en og annen kommentar for å delta i samtalen om DEN DIGRE bæsjen som XX fant i bleia her om dagen.

 

 

 

Snart er det min tur....... Når de TROR de er ferdige med småbarnsperioden og bleiealderen endelig er forbi..... Da er det min tur 😂😀

 

Terapi for sjelen......

Elven sildrer jevnt og trutt nedover. Kanoene våre flyter jevnt bortover og det eneste vi hører er fuglekvitter og årene som av og til slår forsiktig inn i kanten på kanoene i et åretak. Dette er virkelig livet.  Ren terapi for kropp og sjel....

Mannen min har virkelig tatt vår livsstilsendring til nye høyder. Han bestilte 3 kanoer til utlån og her sitter vi. 7 stykk som er ute på eventyr. Vi har pratet om det en stund.  Så deilig det hadde vært å hatt kano eller kajakk! Ut på tur aldri sur! Rolig og behagelig. Uten frustrasjon eller hyl og skrik. Legge bort all irritasjon og bare flyte med. Så planen var klar: Låne tre kanoer, padle ned Leirkup og helt ned til Lilleelven i Porsgrunn og videre opp elven mot Skien. Så skulle vi parkere kanoene på Borgestadholmen der vi bor, grille og kose oss. En perfekt dag! 

Været var virkelig med oss. Vestene lå klare og etter å ha drevet litt research så var vi helt bombesikre på at dette skulle bli tidenes kanotur.....  


FØR: Bilde tatt de første meterne.... Idyllisk og flott.....
 

Så feil går det an å ta......

Solen tittet frem. Det var blå himmel med noen hvite bomullsdotter som lå spredd utover.  Det er sant som jeg skrev. Fuglene kvitret. Men det var nesten umulig å bite seg merke i det, når min øredøvende volum desibel skingret igjennom alt som i det hele tatt kunne minne om naturlyder nedover elven. Plasking fra vannet var ikke de rolige og balanserte åretaka.  Det var oss som desperat forsøkte å holde kanoen steady.  Når hindringene dukket opp én etter én og gjorde sitt for å sette oss ut av spill. Alexander og jeg trodde vi var smarte.  Traumatiske opplevelser som barn der man forskremt sitter i en båt med århundrets mest ubehagelige oransje redningsvest, har gjort til at vi har tatt noen grep. Vi tok med Helly Hansen flytevest med patron.  Du vet, sånne som ser fancy ut på. Liten og nett og som blåser seg opp ved kontakt med vann..... lite visste vi hva som ventet nedover elvestryket.... 

Det skulle gå nøyaktig 1,5 minutt før helvetet ble en realitet.  Tidvis grunt vann gjorde at vi måtte ut av båten. Flere ganger. Smarte som vi trodde vi var, hadde vi i det minste tatt på høye gummistøvler. Vi ville jo ikke bli våte på beina.... Men hva pokker hjelper det når støvlene er 20 cm høye og vannet er 35 cm dypt? Enkel hoderegning og man skjønner raskt hvor det bærer hen. Gummistøvler har noen unike egenskaper. Den samme gummien som liksom skal holde vannet ute, har også en pussig bieffekt.  Vannet, som under de villeste omstendigheter skulle finne på å havne OPPI, BLIR DER. 

Så har vi kanoer. I utgangspunktet rimelig stabile sådan. Om man SITTER I RO OG PADLER.... Den viste seg å ikke være fullt så stabil når man STÅR i den, skal UT av den eller som i Alexanders tilfelle: ikke bare legger seg ned i den, men ned på den ENE SIDEN..... Det sier seg selv. De som trodde at kajakker var det eneste som kunne gå rundt, tar feil. Åh såååå feil... Realiteten ga meg et realt spark i ræva. Før jeg visste orde av det, så lå jeg der. Og svømte og kavet, hostet og harket i skittent elvevann. Bergans sekken lå og fløt ved siden av meg og POOOOOFFFFFFFFFFF!!! DER blåste vesten seg opp......

Og den oransje vesten jeg måtte bruke som 3 åring....? Er INGENTING mot en oppblåsbar vest.... jeeeeeezzzzz! 


ETTER: Bildet taler for seg.......
 


Min svigerinne Borghild FØR og ETTER.......
 

Flere knall og fall ventet som perler på en snor. Det gikk over stokk og stein. Bokstavelig og praktisk talt. Gjennom busker og kratt. Porsgrunns "Amazonas" hadde brått forvandlet seg til å bli elva fra helvetet..... og midt i all elendighet, hyl, skrik, frustrasjon og en hel haug med latter..... der padlet vi desperate. 7 professor Drøveler på eventyr.... Jeg tipper vi padlet rundt 500m i LUFTLINJE før vi rett og slett la inn årene. Tre kanoer og 7 plaskvåte og desperate eventyrere fikk kavet seg ut. Så stod vi der da. På et svært jorde, midt på fuckings bøgda. Slitne og medtatte og med en muggen bonde som grinete forklarte hvor skapet stod. Fuck bonden. Han kunne ta seg en bolle. Og hadde jeg hatt en bolle i den dyvåte sekken så skulle jeg kasta'n i hue på'n.

Livsstilsendring har mange sider.  Alexander og jeg er beredt på å ta turen ved hornene og nekter å gi opp kanotur. Etter at den verste frustrasjonen hadde gitt seg var det jo lettere å se humoren i det og under grillmaten på verandaen så var vi allerede igang med planlegging av tur nr.2......

LEIRKUP HERE WE COME!



 

Takk for at du følger meg på bloggen ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat: miss_sophie83

 

 

Kvinnan full av vann 💧

En lett men kjølig bris,siver inn gjennom vinduet, og vekker meg i det den treffer de bare tærne mine som stikker utenfor dyna. Det er siste dagen på Nordagutu og selv om vi har mulighet for å få innvilget ytterligere 2 ekstraopphold fremover, så er det aller siste dagen med gruppa vår....  Ute er det grått og trist. Små og lette regndråper drysser fra himmelen som er dekket av hvite og grå skyer. Klokken er 06.51 og klumpen i halsen begynner allerede nå å melde sin ankomst. 



 

Det er pokker ikke lett å være avbalansert når en er over gjennomsnittet følsom og lett tar til tårene. På en dag som i dag så var det tydeligvis hakket verre enn normalt. Eli Renate hadde i dag skrevet et hyggelig og artig dikt som skulle leses opp til alle oss og de ansatte på Nordagutu.  Latteren burde sittet løst men istedenfor så var det tårer og småhulking som presset seg ut fra meg. Så ille var det faktisk, at jeg måtte gå inn i et annet rom da vi skulle klemme hverandre etterpå. Eli Renate fant meg småhulkende og rødsprengt i både ansiktet og øynene inne på utstyrslageret.  Det føltes som om vannkrana var skrudd på og det var 2 liter vann som på død og liv skulle ut av mine tårekanaler. Seinere skulle vi ha bakkeintervall med Therese og på vei ned bakken etter at 4minutteren var ferdig så kom tårene igjen. Resten av dagen ble jeg bare kalt sippeguri av Espen og det var jo forsåvidt helt sant også.... 

 

I Telemarks dype skoger, der finnes ei lita bygd. 

Det ser ganske uskyldig ut, koselig og trygt. 

Damene her de lokker på deg, "velkommen skal

du være!  

Nå skal du på livsstilsendring

og masse nyttig lære."

En haug av forventningsfulle tjukkaser 

finner sine rom.

Så går vi ned i en treningsal, de sier "bare kom!"

Vi blir så delt i grupper, gruppe 1 eller 2 vi får

Lite visste vi at gruppa ble du stuck med i 1,5 år...

 

 

Ut av intet skriker de: "FÅ PÅ SYKKELKLÆR!

INTERVALL MED PESING OG GRINING, DET ER

DERFOR DU ER HER!"

Skjønner de ikke at av å bare gå på rommet ble

vi svett? 

ÅÅH Nei du! Sykling på den fæle greia er visst

jævlig morsomt og fryktelig lett!

 

 

Kostundervisning, nå skal vi endelig lære oss

Å lage deilig mat fra bunn.

Så står de der med smilet sitt "det er ditt eget

valg å være sunn".

"Vet dere hvor mange kalorier som er i ei bolle?"

Så befaler de at snaue to spiseskjeer saus får

holde...

 

Egentlig er vi alle redd for damene på kjøkken

De lokker på oss og forandrer våre tanker som

om de var nøkken.... 

Så veier vi vår mat og håper at de ikke ser

at vi tok ekstra gram av både kjøtt og saus og

mer.

 

Kroppen skal veies og magen skal måles

Tanker skal deles og trimmen skal tåles.

Men jaggu har de fått oss til å skjønne noe kjekt

At om du følger råd du får, så går du ned i vekt.

 

 

Så vi har kanskje ikke hatt det så fryktelig ille

Og attpåtil har Marianne sagt at det ikke er

usunt å grille!

Så takk til alle dere som jobber her

Vi ønsker dere lykke og hell

Og tusen takk for at dere har lært oss å like oss

selv.

 

Dette diktet skrev Eli Renate og leste opp i dag. Det beskriver mye av hvordan tiden på Nordagutu har vært for oss, selv om det selvfølgelig er satt litt på spissen. 

Så til alle dere flotte mennesker som jeg har blitt kjent med på Nordagutu: Dere har gitt meg så uendelig mye. Dere har gitt meg vennskap. Dere har gitt meg glede, dere har gitt meg latter og dere har gitt meg motivasjon.  Men mest av alt så har dere gitt meg troen tilbake.  Troen på at dette livet handler om mer enn vekt og kilokalorier. Det handler om mer enn 2 liter vann og kondisjonstrening. Det handler om å tro på seg selv og trosse de grensene man trodde en gang ville stoppe en fra å gjøre det man innerst inne ønsket. De grensene som vi hele tiden har laget for oss selv.... De eksisterer bare inne i hodet vårt. Og det er de grensene vi nå skal sprenge. Alene, men allikevel i fellesskap. 

Jag är her och mitt liv er bare mitt

Och den himlen jag trodde fans

Ska jag hitta här nånstans

(

 

Takk for at du følger meg på bloggen ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat: miss_sophie83

Hva nå liksom?

Gårsdagens innlegg var personlig og sårt. Halvparten skrev jeg da vi var på opphold i juni. Men det skulle ta meg nesten 1 år før jeg var klar for å dele det med dere. Jeg er så utrolig takknemlig for all den støtten og de hyggelige tilbakemeldingene jeg har fått på veien. Mange av dere kjenner jeg ikke fra før. Da jeg startet å blogge i fjor så hadde jeg ingen anelse om hva jeg begikk meg ut på. Det er en risiko med sosiale medier i dag og jeg fryktet igrunn det verste. Men det viste seg å bli helt annerledes enn jeg trodde. Å ha muligheten til å dele min historie med flere betyr mye for meg. Jeg vet at folk med dårlig livsstil og overvekt ofte blir uglesett og undervurdert i samfunnet. Det er flaut å prate om og noe ubehagelig ved det hele. Skulle jeg dele mine historier så måtte det bli alt eller ingenting.  

Det ville ikke være bare treningsbilder med styla hår og sminke eller rosenrøde historier om hvor bra jeg lykkes.  Det ville være alt. Stage'a treningsbilder med brede glis, knyttneven og powerful'e sitater, gleder og solskinnshistorier, men også sorger, tårer, tanker, følelser, rødsprengt tryne og store smeller. Det er jo det det dreier seg om ikke sant? Selve livet med alle oppturer og nedturer på veien. Det er oppturene man svever på og som motiverer en til å holde fokus på målet. Samtidig så er det smellene som gir verdifull erfaring og som du etterhvert lærer deg å takle underveis. 

Jeg har delt mye og tidvis kledd meg naken. Ikke bokstavelig talt, men i den forstand at jeg har blottlagt mine innerste tanker om et sårbart tema. På veien har jeg kanskje klart å inspirere noen der ute til å ta tak i sitt eget liv og starte en prosess mot et bedre og sunnere liv. Det er en deilig følelse!

Så nå da.... hva nå liksom? 2 dager igjen av siste opphold her på Nordagutu. Vemodig å tenke på å kanskje aldri møte hele gruppa i en slik setting igjen. Det er lett å tenke at dette er slutten. Nå er vi liksom ferdige her og så får vi håpe vi vil klare oss selv resten.... sannheten er en ganske annen.

Det er jo NÅ det begynner! Det er nå vi sitter her, 1,5 år etter at vi startet hele reisen. Det er nå vi skal ta i bruk ALT vi har lært og ikke minst erfart i tiden som har vært. Heldigvis er vi ikke alene. Vi må riktignok gjøre det selv, men vi kan allikevel hjelpe hverandre å holde fokus. Planen er derfor å starte såkalte selvhjelpsgrupper der vi møtes fast en gang i måneden for eksempel. Da kan vi veie oss her og dele erfaringer og kanskje gå en tur etterpå. 

Det er begrenset "ettervern" i kommunene, men enkelte kommuner har noe som heter frisklivssentralen der man kan søke seg inn og delta i samtalegrupper og ulike aktivitetstilbud sammen ned mennesker som også går igjennom en livsstilsendring.  Det kan være en hjelp til å fortsette å holde fokus slik at målet vil komme nærmere.

 

Det er en spennende tid og som en av mannfolka her sa det så fint, kan det sammenliknes som å ta lappen. Vi går på teorikurs og lærer trafikkreglene og etter en stund kan du kjøre opp og få sertifikatet i hånda. Du er ikke verdensmester i å kjøre bil, men du er såpass godt rustet til å få lov til det allikevel. Så lenge man holder seg til trafikkreglene så unngår man smeller. Noen skrammer kan det nok bli og noen humper i veien, men bare jeg unngår å kjøre på rødt, vil det vel gå greit vil jeg tro...... Bloggen vil fremdeles gå sin gang i tiden fremover. Jeg kan ikke love innlegg hver dag men jeg skal forsøke å ihvertfall skrive litt hver uke. Håper du vil fortsette å føle meg på mine oppturer og nedturer 😀

 

 

Takk for at du følger meg på bloggen ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat: miss_sophie83

 

 

On my own ....

Fuglene kvitrer iherdig mens jeg går. Lukten av frisk furu slår meg med en blanding av jord og gress. Det føles godt å gå i naturen. En slags terapi egentlig, der beina kan gå av seg selv og tankene kan vandre akkurat dit de vil. Jeg bruker en del tid til å tenke, på disse turene mine. Jeg tenker på livet mitt slik det har blitt.  På barndommen min. Hvor heldig jeg var som alltid hadde en mor som var hjemme da jeg kom hjem fra skolen. Mine to storesøstre som alltid har stelt godt med meg opp igjennom tidene. Min handyman av en pappa som kunne fikse det meste. Ferieturer med familien. Ungdomstida. Jeg har alltid hatt gode venner. Noen har kanskje vært mindre gode og ertet meg mye, men de aller fleste har vært gode og en liten kjerne av oss holder fremdeles sammen......

Forelskelser.... Jeg har hatt noen kjærester opp igjennom. Ikke veldig mange, men noen få har det vært. Som det følelsesmenneske jeg var og fortsatt er, var det en del kjærlighetssorg involvert. Mye tårer, Celine Dion på repeat og frustrasjon. Men også mye glede og gode minner.  I 2006 traff jeg mannen som jeg etterhvert giftet meg med. Den forelskelsen var annerledes enn noe annet jeg tidligere hadde følt. En følelse av fellesskap og respekt. Å bli tatt ordentlig vare på og behandlet som det kjæreste han hadde, var litt ukjent for meg for å være helt ærlig. En deilig følelse, men samtidig litt overveldende. Jeg måtte jobbe mye med meg selv for å godta det og forstå at noen kunne elske meg så høyt.

Jeg merker selv den dag i dag, at jeg tar meg selv i å bli litt irritert når han kommer med komplimenter og behandler meg som om han fremdeles er stormforelsket. Er det MULIG liksom? Hvorfor er jeg ikke bare glad og sjarmert av det? Det høres nok ut som en klisje nå... "hvordan kan noen elske MEG liksom?" Blablabla.... sannheten er at av og til føler jeg det nok litt sånn fremdeles.  At jeg ikke skjønner det liksom. Tjukke meg som ikke klarer å få orden på livsstilen og til tider med et temperament som en veps.

For noen uker siden gikk jeg igjennom gammelt skolearbeid som er tatt vare på fra barneskolen. Det var artig å lese og se hva som rørte seg i tankene mine på den tiden. Midt imellom alt fant jeg et dikthefte som jeg nok har skrevet i 6 klasse eller noe. Det var ett dikt som ga meg et støkk. Diktet het:  Ensom...



Det ga meg en klump i magen og gåsehud. Tanker jeg tydeligvis slet med, selv på den tiden dukket opp. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang hadde selvmordstanker. Det hele er nok preget at mye tenåringshormoner oppi forelskelser og annet men allerede da, så jeg på meg selv som tjukk.... og bilder fra den tiden viser at jeg ikke var det en gang!

Tankene vandrer videre mens jeg går innover skogen. Stien blir tettere og enkelte kvister slår meg forsiktig i ansiktet av og til. Hvordan kom jeg hit? Hvordan klarte jeg å spise meg så stor? Når startet det hele? Det hele er litt tåkete. Jeg klarer liksom ikke å sette fingeren på hva det var som fikk lasset til å velte over. Til at jeg plutselig begynte å overspise, trøstespise eller kjedespise.... Jeg husker jeg jobbet noen år på bensinstasjon i Fredrikstad. Hvor lett det var å falle for fristelsen når jeg hele dagen var omgitt av pølser, toast, nystekt bakverk, brus og godteri. I en periode der selvfølelsen var ganske lav var det lett å trøstespise en del. Jeg har jo aldri tenkt at "nå trøstespiser jeg" eller '" jeg kjeder meg så jeg spiser litt" ... det har jo gått litt på automatikk egentlig. Ubevisste følelser og tanker ble holdt borte når jeg var opptatt. Det er jo først nå når jeg setter meg ned eller går tur og får samlet tankene, at jeg klarer å se et system i alt rotet, en trend som varte så altfor lenge og som etterhvert skulle bli til uvaner som skulle bli vanskelig å snu. 

Men nå er jeg her. På et livsstilssenter for sykelig overvekt.... Bare navnet på institusjonen gjør meg forbanna. Sykelig er så alvorlig. Det er vel ikke såååå alvorlig med meg? Jeg er jo frisk, ingen sykdommer.... Sannheten er at i bunn og grunn er det det.  Det er så alvorlig fordi jeg vet at dette er veldig helsefarlig dersom jeg ikke klarer å bryte ut av sirkelen og endre på ting. Og her får vi hjelp til å endre på ting. Finne frem verktøy som vi selv bærer på. Prater med andre som er i samme bås. Som vet akkurat hvordan det føles og som har tenkt akkurat de samme tankene.  Tankene som ingen andre som ikke selv har vært der, kan forstå. Det er slutt på å rote seg bort i jungelen av dietter, sultefóring, overspising, tablettkurer eller shakekurer. Det handler ikke kun om vekta. Det har for meg blitt en sammenheng mellom sunn mat, god helse og en sterkere kropp. Maten er min medisin og den har en bivirkning dersom jeg bruker den riktig.... vekttap! Vekta vil også med tiden bli mindre 😃

Nå planlegger vi tiden fremover. Blir litt som å stupe ut av redet og flakser vilt med vingene fl r vi etter hvert vil få teken på det.  Helt alene, men samtidig sammen med andre. Vi planlegger å danne egne selvhjelpsgrupper slik at vi i tida fremover kan hjelpe og støtte hverandre selv om vi egentlig er ferdig her på Nordagutu. Det skal jeg skrive mer om i morgen.

 

 

Takk for at du følger meg på bloggen ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat: miss_sophie83

Bryggefjell

Da var helgen over for denne gang og ny uke har startet her på Nordagutu.

Slik ser ukeplanen vår ut:



 

I dag var vi på dagstur til Bryggefjell, en flott topptur i Bø som ligger 786 moh. Det er bratte stigninger og en blanding av skogssti, grusvei og en del trasking på svaberg oppover. Det var faktisk min tredje gang opp dit. 

Helgens toppturer hadde tydelig satt sine spor, for beina føltes som bly og melkesyra ville ikke slippe taket.  Det ødela litt selv om turen i seg selv var veldig fin. Vi var heldige og fikk strålende vær så litt solbrent ble jeg jo da... skikkelig sliten og knallrød kom jeg meg iallefall til topps og deilig mestringsfølelse var det.

På toppen spiste vi lunsj som vi hadde smurt med oss. Det smakte nydelig og det var deilig å få et pust i bakken før vi vendte snuta nedover igjen.  Middag i dag var grillpølser og potetmos. Det er deilig å vite at det er helt innafor å spise sånn mat av og til også. Det er som dere kanskje la merke til i forrige mat-tema, ganske så variert her og absolutt ingen "DIETT" vi går på. Nøkkelen er sunn, variert mat med mye innslag av grønnsaker og salat. Det er faktisk mulig å gjøre det på den måten også og allikevel gå ned i vekt. Det handler om å velge seg ut noen kamper og finne noe en kan leve med over lang tid.


Her er det 1/2 tallerken grønnsaker, 5 halve kalkungrill (=2,5 pølse) og 2ss potetmos. Jeg ble perfekt mett og det smakte digg!
 

Hva spiste du til middag i dag?

 

 

Takk for at du følger meg på bloggen ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat: miss_sophie83

En deilig helg!


 

Denne helga har vært proppfull av alt! Deilig mat, fantastiske toppturer, nydelig sommervær, bursdagsselskap og restaurantbesøk. Jeg var forberedt på å ta noen runder med meg selv mtp matvalg, mengdebegrensninger og kos. Men jeg merker at de skyhøye kravene mine har senket seg noe. Jeg har hatt høye krav. Jeg ville gjerne ta tak i alle endringene samtidig og selv om jeg forsøkte å innbilde meg selv at jeg var fornøyd selv om alt ikke gikk etter planen, så var jeg innerst inne skuffet og frustrert over at jeg ikke fikk det til. Det er derfor deilig å kjenne at jeg nå klarer å velge meg ut noe kamper. Det er noen som er viktigere enn andre og jeg kan ikke klare alt.

Det har gått utrolig bra.  Jeg kjente litt på den ene fristelsen etter den andre, i går men ikke verre enn at det gikk over. Jeg har vært veldig aktiv og har ligget 1500-2000 kalorier i underskudd daglig.  Derfor har jeg unnet meg om mulig litt ekstra kos også.  Det blir spennende å veie seg på onsdag.  

 

MATEN PÅ FREDAG 

MATEN PÅ LØRDAG

MATEN PÅ SØNDAG



 

Å ta med niste/mellommåltider er avgjørende for at jeg skal få i meg det jeg skal og det kjenner jeg begynner å gå nesten automatisk. Vi har spist mye god mat og vært i bursdagsselskap, men mengdene har jeg vært flink til å holde uten problemer.  Kakestykket jeg smakte på i selskapet kunne vært skåret med ostehøvel og jeg ble overlykkelig for at hun hadde et alternativ med deilig fruktsalat 😃

En aktiv helg har det vært med toppturer daglig. Telemark og Grenland har en fantastisk natur og titoppern er godt i gang. Valgene er mange og det bør virkelig oppleves! 

 

I morgen går turen tilbake til Nordagutu og siste uka der. Oppdateringene fortsetter som vanlig derfra 😉

 

 

Takk for at du følger meg på bloggen ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat: miss_sophie83

Kluss i systemet 😃

Nok et seint innlegg herfra. Endelig fredag og helgen står for tur. Jeg permer fra Nordagutu og skal nyte helgen med mye aktivitet og opplevelser i nydelig sommervær. Som jeg skrev i går så ble også halve gårsdagen tilbragt i i Oslo. Det var en nydelig dag med knallvær og sol og jeg tuslet rundt ved Karl Johan før vi spiste lunsj på Aker Brygge.

Måltidene i går ble stokket litt om på for å gjøre det enklest mulig. Det er selvfølgelig ikke noe problem å gjøre om på rekkefølgen. Det viktigste er at jeg får i meg de måltidene jeg skal ha og riktig mengde (les: kaloriinnhold).

FROKOST var ikke inkludert i hotellprisen og jeg må ha noe i magen før jeg begynner dagen. Min trofaste Wasa knekkis var som vanlig med i kofferten og fungerte ypperlig som dagens første måltid. Halvparten av det en frokost skal være, men det kunne jeg jo fint ta igjen senere. LUNSJ på Aker brygge ble sånn ca.220-250 kalorier.  Det er vanskelig å være helt sikker når man spiser ute, men tar man sunne valg og riktige mengder så bør det gå greit. Det ble ihvertfall en 1/2 Cæsar kyllingwrap med vann og siden jeg klinte til med en cappuccino på lettmelk, klarte jeg å skvise inn 1 av 3 om dagen av melkerasjonen.  MIDDAG spiste jeg på toget. Det var lite appetittvekkende rent utseendemessig og bortsett fra at jeg savnet mer grønnsaker og at maten praktisk talt svømte i saus, smakte det helt greit. Middagen ble kjøttkaker m/ertestuing. Jeg lot 2 poteter ligge igjen og sausen rørte jeg knapt så jeg tenker det var innafor kalorimessig. Neste måltid var jeg tilbake på Nordagutu og da ble det 2 skiver, siden frokosten bare var halvparten av den normale mengden. Kveldsmaten derimot var som vanlig, 110kcal +Biola (Nok en melkerasjon). Dvs 2 ss havregryn og et glass blåbærbiola i en bolle. Det høres lite ut men havregrynen sveller jo litt og oppleves mer mettende enn man skulle tro.

Alt i alt så synes jeg at jeg klarte meg bra og løste utfordringene så godt jeg kunne. Øvelse gjør jo mester og planlegger man litt så går det meste greit tenker jeg 😉

 

 

Takk for at du følger meg på bloggen ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat: miss_sophie83

Tenke litt ut av rutineboksen....

Det ble et litt seint innlegg i kveld. Rett og slett fordi at jeg har vært i Oslo siden i går og at jeg prioriterte gode og ikke minst sårt trengte samtaler med gode venner her. Det er som vanlig godt å lufte topplokket litt. Man innser at dette er siste oppholdet og det er en del andre tanker som dukker opp i den fasen vi er i nå.

Nok om det. Jeg var så heldig å vinne 2 konsertbilletter til Bruno Mars som var på Telenor Arena i går. Limousinetur innover var en del av pakka som var arrangert av min tidligere barndomsvenninne Maria Høili. Min søster Mariann var med og det var en hyggelig og artig opplevelse. Fantastisk konsert og ikke minst utrolig hyggelig å se Maria igjen etter ganske så mange år.

I den forbindelse så oppstår det jo en del utfordringer for en stakkar som prøver å endre livsstil når det gjelder mat. Denne gangen gikk det nok heller ikke helt knirkefritt for seg, selv om jeg alt i alt er fornøyd med hvordan jeg løste det på ?? Det toppet seg litt da inngangsvakta ba meg å kaste fra meg Wasa knekkisen som jeg hadde planer om å konsumere der inne. Alternativene for et 110 kalori-måltid var helt fraværende innenfor konsertområdet. Det endte med fish and chips, som nok er noe av det minst heldige valget... Det positive var nok at porsjonen var ganske liten. Fiskebiten var på størrelse med én fiskebolle når jeg skrapa den ut av frityr-skallet. Halve pommes friten var dekket av remulade så jeg spiste nok maks 10 stk av den som var uten, så helt steingalt var det nok allikevel ikke. 

 

Her er gårsdagens meny:

I tillegg skal jeg ærlig innrømme at det ble et par glass Prosecco i limoen samt ca 10 potetgullflak.... cappuchinoen fra Starbucks er imidlertid laget på lettmelk noe som er helt innafor siden jeg ikke drikker melk. Så det blir liksom 1 av 3 😃

 

Da er det natta her så mer oppdatering kommer i morgen 😃
 

 

Takk for at du følger meg på bloggen ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat: miss_sophie83

Mat som medisin 😀

Marianne (vår kokk og kostholdslærer på Nordagutu) sa det så fint i dag. Hvorfor er det så vanskelig å spise 5 måltider om dagen?

Hadde dere fått beskjed av legen om å ta en medisin hver 3-4t, 5 ganger hver dag så hadde dere vel gjort det?  Det var en taus forsamling til svar... enkelte av oss nikket forsiktig på hodet. Andre kikket ned. Litt som følelsen av å bli "busta" skikkelig. Vi vet det jo så godt og har fått det inn med teskjeer så mange ganger. Allikevel så vet den dama å sette ting i perspektiv. Det er en tøff jobb vi har begitt oss ut på. Folk flest aner virkelig ikke hvor tøft det er. For å si det rett ut så er det nesten umulig å klare det. 

Kort info som svir litt:

Når man ligger i underskudd kalorimessig så øker kroppens produksjon av det appetittvekkende hormonet Ghrelin som gjør at vi får økt sultfølelse. I tillegg så blir hjernens nytelsessenter mer følsomt, noe som øker nytelsesmekanismen. All mat smaker ikke bare bedre, men man får plutselig lyst på ting man vanligvis ikke har vært så glad i, som sjokolade, kaker etc. Så har vi kroppens beskyttelses mekanisme. En kropp som har vært overvektig og som går ned betydelig i vekt, vil ALLTID ha et ønske om å komme tilbake til utgangsvekta som da er den høyeste vekta..... 

Så her sitter vi da. Med en kropp som ØNSKER å bli overvektig igjen, et hormon som føkker opp og gjør deg mer SULTEN og på toppen av alt er det vanskelig å begrense inntaket fordi alt SMAKER så forbanna godt!  GRATULERER TIL OSS!

Så da tenker sikkert du som oss... hva er da vitsen? Er det i det hele tatt noe som helst håp om å lykkes? Svaret er JA! Vi har kanskje ikke forskninga på vår side. Men holder man løpet ut og jobber nok med hue så er det mulig. Kroppen vil jo gi opp litt og litt og sakte men sikkert. Selv om vekta står bom stille TIL TROSS for at du følger kostplanen og er i aktivitet,  så IKKE GI OPP! Forsøk å øke litt mer på aktivitetsmengden og eller kutte ned kaloriinntaket litt til.

Eller tenk deg godt om: Vektnedgang på 10% eller mer gir STOR HELSEGEVINST og det er mulig du må ta en samtale med deg selv: Hvor villig er du til å yte ENDA MER? Til å vie det meste av energien du har for å bli SLANK......? 

 

Uansett, her har dere gårsdagens meny fra meg:

Frokost kl.08:


Havregrøt (ca.1 stor suppeøse) med kanel og natreen-sukkererstatning.

 

LUNSJ Kl.11:


1 suppeøse blomkålsuppe med skinkebiter og 6 stk breadsticks  ristet i ovnen med saltdryss (tilsvarer 2 brødskiver).

 

MIDDAG Kl.15:


150g fiskegrateng med 2 eggstore poteter og halv tallerken med råkost.

 

MELLOMMÅLTID Kl.18:


1 brødskive (35g) med 1 påleggslag som da bke 1 tynn skive fiskepudding, og grønt 😀
 

KVELDSMAT Kl.21:


2 grove knekkebrød med 1 påleggslag og grønt. Her er det 1 god spiseskje kylling leverpostei fordelt på to knekkebrød.
 

 

Takk for at du følger meg på bloggen ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat: miss_sophie83

Matprat 😀

Dag 2. Våknet til lysstripa som trengte seg forsiktig bunn bak gardinene og fuglekvitter. Klokken var da 06.41 sharp. Kunne ligge litt til heldigvis. En lang men deilig dag i går gjorde sitt og jeg var sykt trøtt da jeg la meg klokka 22.30.

Det er deilig å komme inn i sunne rutiner igjen. Å kjenne energien som sniker seg på såpass raskt er så utrolig deilig! I går var det spinningtime og overraskende nok så er jeg ikke så støl i dag som jeg trodde jeg ville bli, med tanke på at det tross alt er en stund siden jeg hadde spinning sist. Mulig det er toppturene jeg har tatt , som jeg kan takke det for.

I dag er det som sagt dag 2. Undervisning og trening som vanlig. Det ble en 40 minutters koselig gåtur med Eli Renate her etter frokost. Deretter jobbet vi med en case som vi skal fortsette å jobbe videre med seinere denne uken her. Deretter har vi hatt uteaktivitet med frisbee-håndball etterfulgt av bassengtrening. Siste undervisningstimen var med legen her før vi spiste middag klokken 15.

Været er nydelig og jeg kjenner jeg har lyst til å gå en tur etter kveldsmat kl.18 også. Det er digg å bo i umiddelbar nærhet til skog og mark. Det gjør det så utrolig enkelt å bare ta på noen gode sko og komme seg ut.

Jeg lovte i går å legge ut bilder av måltidene her. Jeg og de aller fleste damene her spiser 1600kcal hver dag mens mannfolka spiser 1900 kcal. Dette er fordelt på 5 måltider som bildene viser under her. Maten jeg viser her inngår i en 1600 kcal kostplan. Måltidene alene utgjør ca.1100kcal. I tillegg skal man drikke 3 glass melk (á 2dl)(evt andre alternativer som f.eks yoghurt/Biola etc) og spise 3 frukt. Det utgjør ca 500kcal.

I går spiste jeg min frokost på toget på vei hit. Det ble 2 brødskiver med kokt skinke.

LUNSJ (220KCAL) Kl.11:


2stk brødskiver (á 35g) med 2 påleggslag som i dette tilfellet ble ett egg og en skive spekeskinke. Og en del grønt også selvfølgelig.

 

MIDDAG (400 kcal) KL.15:


2 suppeøser med lapskaus med litt tyttebær og litt flatbrød.

 

MELLOMMÅLTID (110kcal) KL.18:


1stk brødskive (35g) med 1 påleggslag (4 små biter sursild) og grønt.

 

KVELDSMAT (110kcal) kl.21:


2 stk grove knekkebrød med 1 påleggslag som ble en porsjonspakke med smøreost fordelt på begge knekkebrødene og grønt.
 

 

Morgendagens mat blir litt annerledes siden jeg reiser litt tidligere herfra og inn til Oslo. Mer om det kommer i et seinere blogginnlegg 😉

 

HA EN STRÅLENDE KVELD!

 

Takk for at du følger meg på bloggen ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat: miss_sophie83

Bak skyene er himmelen alltid blå....

Det er deilig å være tilbake her. Været er bedre, opplegget er motiverende, gresset er grønnere, luften er friskere og skuldrene føles om mulig litt lettere. Det er fascinerende hvor mye jeg lærer om meg selv ved bare å være her og få tiden til å bli kjent med meg selv. Dette oppholdet føler jeg vil åpne noen dører som før har vært lukket.  Jeg aner ikke hvordan, men følelsen den ligger der. Den er så annerledes enn sist jeg var her. 


 

Det er godt og ikke minst en lettelse å kjenne at energien min denne gangen er et litt annet sted. Lettere liksom. Hodet er mer på plass og som jeg skrev i går så er målet så mye klarere for meg.  Jeg merker at stemningen blant oss er lettere også. Vi har alltid vært en gjeng full av humor og latteren har alltid sittet løst,  men sist opphold så var det tydelig at mange slet med mye av det samme. De samme tunge tankene og håpløsheten berørte de fleste av oss da. Det er langt ifra alle som har hatt en lett hjemmeperiode nå, men allikevel så er noe annerledes.  Lettere.  Jeg gleder meg til dagene fremover! 

Jeg får en del spørsmål fra flere av dere lesere om hvilken diett jeg går på. Som nevnt tidligere så spiser vi helt normal mat av alle næringsgrupper. Her er det mengder som gjelder og riktig sammensatt kosthold, mye grønnsaker, vann og sunn mat. For å gi et bedre bilde av det, så kommer jeg til å vise bilder daglig her på bloggen av alle måltidene som jeg spiser her, denne uka. 

Håper det vil være til inspirasjon og hjelp for de av dere som også ønsker å endre livsstil. 

 

Fyr løs om det skulle være noe spørsmål tilknyttet dette, så skal jeg forsøke å svare så godt jeg kan 😉

 

 

Takk for at du følger meg på bloggen ❤

 

Følg meg på instagram HER

 

Snapchat: miss_sophie83

Tåkesol

Utover hele senga ligger det klær. Altfor mye klær. Mest treningstøy egentlig, men også noe til hverdags. Det er på tide å pakke til nytt reopphold på Nordagutu. I morgen bærer det av gårde på "fatcamp". Jeg er spent og veldig klar. Det er siste reopphold og det kjennes litt vemodig og skummelt. Hele opplegget kunne gjerne vart lenger...  

Som ordtaket så fint sier så er gamle vaner vonde å vende.  Det er virkelig sant når det gjelder livsstilsendring. Det er en evig runddans. Et klart og tydelig mål. Høy motivasjon og et ønske om et sunnere og bedre liv, knuses gjentatte ganger av en usynlig og ubegripelig ånd som vil ting annerledes. Som har ett mål for øye. Å sabotere det du ønsker å forandre på. 

Jeg gikk ned 17,5 kg fra mars til sånn cirka medio september. Siden da har det vært tøft å holde koken. Målet ble etterhvert litt tåkete. Jeg kunne skimte det der fremme, men det var ikke like klart og tydelig lenger slik det var en stund. 7 kg har dratt seg på igjen. Jeg sitter av og til med en følelse av håpløshet. Men midt oppi mørket og det svarte helvetet jeg følte meg dratt ned i, skimtet jeg lyset igjen. Et lys av håp og ikke minst trua på at jeg SKAL klare det. Jeg mister ikke lenger utsikten. Målet er klart som en blå og skyfri himmel. Det er tydelig hva jeg ønsker og jeg VET hvordan jeg skal komme meg dit. Javel, så snubler jeg av og til da, men pokker heller, jeg reiser meg jo bare opp igjen! Litt skrubbsår på knærne skal jeg tåle. 

Er du en fighter? En som nekter å gi seg før siste åndedrag? En som faller på hue og ræva, men som gang på gang reiser seg og trer på boksehanskene?

En vinner måles ikke hvorvidt en tryner eller ikke. En vinner måles i hvorvidt man reiser seg igjen etter et fall. Dette er en kamp. En kamp for bedre helse og en sunnere kropp. Og denne kampen skal jeg VINNE!



 

 

Takk for at du følger meg på bloggen ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat: miss_sophie83

RUN BABY, RUN! 🏅

Søndag morgen og nerver på høygir... 

IGJEN har jeg meldt meg på et løp uten og tenke meg om noe særlig og IGJEN klarte jeg ikke å holde kjeft og måtte bare spre det videre... Jeg tror at årsaken til at jeg sprer det rundt er for å ikke trekke meg. Det hadde vært såååå å enkelt å bare trekke meg. Men når folk vet det, så kjenner jeg jo på at jeg MÅ fullføre også, ikke sant.... ?


 

Og FOR en dag å løpe på!  Blå himmel, sol og 10 varmegrader er helt perfekt løpevær! 3 spreke jenter fra Elixia, stod for felles oppvarming og stemningen var god før startskuddet. Nervene var definitivt til stede, men motivasjonen var større. Definitivt større. 5km er jo tross alt overkommelig når man har jogget litt før.  


 

Løpet begynte veldig sakte. Faktisk så sakte at jeg vurderte å løpe forbi mange. Men LØYPA lå foran meg og den er 5 kilometer lang. Det er jo et mål for meg å faktisk jogge HELE LØYPA og da må jeg spare litt energi også. Ikke heseblese som en valross uten sidestykke, etter kun 500 meter liksom. Jeg løp forbi noen og holdt et jevnt tempo et godt stykke. Saaaakte, men jevnt.

Første stigningen var vond.  Rompa mi føltes så tung at jeg til og med et øyeblikk var usikker på om den i det hele tatt var min. Melkesyra svei og lungene føltes som om de ville kollapse når som helst. Pokker heller! Jeg vet jo at den første kilometeren føles sånn! Utrolig hva slags samtaler jeg har med meg selv inni hodet mitt når jeg jobber for å presse meg selv. Motivasjonen nå var å jogge med rak rygg og forsøke å se mest mulig levende ut, forbi mamma og Elisabeth, storesøsteren min. De skulle etter det jeg forstod, stå og heie på toppen der oppe. Faen ta liksom! Stelle seg på toppen av bakken?! Bare for å se meg nærmest krype oppover i sneglefart med en pesing som mest sannsynlig bare KOLS-pasienter har..... Jeg måtte jo bare holde koken!

ENDELIG nådde jeg toppen..... juhuuu! Tenkte jeg. Nå er det bare å senke skuldrene og klistre på seg smilet og LATE som om jeg sånn helt uanstrengt spretter opp de siste meterne!  Yeah right..... ingen stod der liksom... så var det bare å "sprette" videre da.... Nå kunne de jo tross alt dukke opp når som helst! "Sprettinga" ble seigere og seigere og farten dabbet betraktelig av. Til jeg langt borti der, kunne skimte to damer. Så var det å klistre på smilet igjen. Snakker om wannabe løpedronning liksom.... Men varmen over at noen i det hele tatt gadd å komme og heie på meg, overstyrte alt! Mannen min stod litt lenger borte og knipset i vei og backet meg opp på veien videre. 

Målet var å løpe på ca.40min, og med tanke på min dårlige form og nærmest fraværende treningsforberedelser, så var jeg tålelig fornøyd med tida som ble 42 min og 18 sek. 

Det beste og ikke minst viktigste, var formålet vi løp for i dag. Landsforeningen for voldsofre fikk en sjekk på 68 000 kroner. Venche Pettersen kan være godt fornøyd med dagen og har virkelig gjort en kjempeinnsats med å arrangere dagen.


 

Og jeg? Jeg var bare fornøyd med å kjenne at jeg slapp å krype over målstreken jeg..... Godt og vondt på én gang. Godt å kjenne at en lever! 💪


Gi gjerne din støtte til Landsforeningen for Voldsofre HER 😃

 

Takk for at du følger meg på bloggen ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat: miss_sophie83

Reaching for the stars..... 🌟

Jo høyere man sikter, jo mer kan man utrette. Jeg har skrevet tidligere at jeg definitivt ikke er noe løpedronning. Nyttårsløpet i fjor var en STOR milepæl og noe jeg fremdeles er veldig stolt av at jeg klarte å gjennomføre. I år begynner jeg forsiktig. I morgen kl.13 går startskuddet for TRYGGE JENTER-LØPET i Fredrikstadmarka, og jeg har meldt meg på. Jeg måtte ha noe å se frem til på treningsfronten. Noe som fikk meg igang igjen.

Dette er et lavterskel-løp som arrangeres til inntekt for Landsforeningen for voldsofre og vi er mer enn 300 påmeldte jenter/damer. Dette blir gøy!


 

Planen var at dette skulle få meg igang men dessverre har motivasjonen vært bånn i bøtta en god stund. Et par intervalløkter er alt jeg har gjort i forkant den siste tiden og det er langt ifra nok til å få meg i form igjen. Allikevel så er jeg motivert til morgendagens 5 kilometer. Jeg er igang igjen og klarer nå å se fremover på årets planer både når det gjelder aktivitet og mest av alt, å fortsette med kostplanen.

HER ER LØYPA:



For dere som vil heie på meg eller bare få litt underholdning av å se en rødflammete og heseblesende wannabe-løpedronning krype over målstreken, ta turen opp i Fredrikstadmarka og bjørndalsvannet i morgen. Startskuddet går kl.13 og her blir det en koselig dag for små og store med vaffelsalg, drikke og annet godt. Det er Kjerringlauget på Østsiden som står for denne kiosken, og her går inntektene til Østsiden fotball og håndball.

Parkering ved Stjernehallen 😃

 

Gi gjerne din støtte til Landsforeningen for Voldsofre  HER 😃

 

Takk for at du følger meg på bloggen  ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat:  miss_sophie83

Veien opp igjen....

Ikke visste jeg at jeg kunne ende så til de grader langt ned etter fjorårets personlige bragd. Ikke visste jeg at jeg på nytt måtte finne frem boksehanskene og kjempe meg tilbake igjen....

Det har vært noen tøffe måneder. Kiloene har på nytt sakte men sikkert begynt å dra seg på igjen. Hodet mitt og tankesettet har vært helt på tur. Der viljen slo inn og fikk på meg joggeskoa, hadde latskapen tatt over og lagt pleddet over meg i sofakroken. Med lite og heller sporadisk trening gikk måltidene "åt skogen". Iallefall slik planen min er at jeg skal leve for å endre livsstil.

Jeg kunne gitt faen. Ikke brydd meg og bare nytt hver bit. Men jeg klarer ikke å gi faen.  Klarer ikke å stenge ute det livet jeg egentlig skal leve. Det livet jeg ser for meg skal være min fremtid. Dårlig samvittighet har vært dagligdags. Konstant dårlig samvittighet og frustrasjon over at jeg ikke får det til. Sakte men sikkert har det spist meg opp innvendig og terskelen for å komme tilbake igjen har blitt høyere og høyere. Tilslutt føltes det som en mur som føltes umulig å klatre over.

Jeg ser alt jeg har klart. Alle de gode tingene og fremskrittene som jeg har hatt det siste året, er enorme og noe jeg er stolt av. Men hva betyr vel det når jeg plutselig IGJEN møter veggen? Når alt jeg har jobbet for så lenge IGJEN svinner hen som sand igjennom fingrene på meg....?

Sakte men sikkert har jeg begynt å karre meg på beina igjen. Muren har blitt lavere og føles ikke lenger uoppnåelig. Gløden har på nytt begynt å ulme. Som en ny vår med små knopper på trærne som venter på å springe ut i blomst. Luften er fremdeles skarp men solen varmer opp. Det er akkurat slik det føles. Jeg har meldt meg inn på treningssenter. Nå kan jeg trene både her hjemme og i Fredrikstad. No excuses.... 

Nytt opphold på Nordagutu 22.mai venter. Siste opphold sånn egentlig. Det skjer ingenting om jeg ikke løfter ræva fra sofaen. JEG må ta skrittet, og jeg må gjøre det alene. Ingen kan ta det FOR meg,  men heldigvis har jeg venner og kolleger som forhåpentligvis er der for å ta det MED meg......


 

Takk for at du følger meg på bloggen  ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat:  miss_sophie83


 

Årets MILEPÆL! 💪👏🏅


 

Startskuddet går kl.14. Jeg legger i vei på det som skal vise seg å bli min største challenge EVER... Allerede over Porsgrunnsbrua kjenner jeg at psyken min ebber ut bittelitt. Hva pokker er det jeg TROR liksom? En etter en fyker folk forbi meg. Kun 9,5 kilometer igjen liksom....  Jeg må begynne tidlig å jobbe med hodet mitt langs løypa. Forbanner meg selv en smule for at jeg ikke tok med øreptopper for å høre på musikk. 

 

Heseblesende når jeg 3 kilometer. Der står mannen min Alexander og Ruben. De heier og knipser bilder. Mitt forsøk på smil ender i en rødsprengt grimase som får mannen min til å tenke "oi..... er hun såååå pumpa allerede nå....? Hvordan skal det gå i 7 kilometer til....?". Svogern og svigerinna mi dukket opp  litt seinere og nye heiarop fikk meg videre. Jeg forsøkte å skjerpe meg. Rette meg opp i ryggen smile litt lett.... det så nok alt annet en lett ut vil jeg tro. 



 

Ikke visste jeg det selv engang. At jeg hadde det i meg. Staheten rådet langs veien. Ingen ting skulle knekke meg. Selv ikke jenta som stadig måtte gå, pga kramper i leggene. Eller hun som tok et skikkelig drag av astmamedisin mens hun løp forbi meg. Melkesyra sprengte og kvalmen dukket opp flere ganger de neste kilometerne. Jeg kjente at styrken på ny dukket opp.  Kun 250 meter igjen.... Min beste venninne og hennes barn ventet på meg med bølgen og hyl og skrik. De løp siste 150 meterne med meg. 

Jeg er takknemlig. Takknemlig for alle de som har vist sin støtte til meg.  Ikke bare i dag, men hele året som har gått. Nå går vi snart inn i et nytt år. Jeg tar med meg alt.  Ikke minst medaljen jeg fikk i dag. Siste dagen i året nådde jeg mitt største mål i denne livsstilsendringen. Å løpe 1 mil i et ordentlig løp. Tiden ble 1t 15m 20s. JEG ER STOLT av hva jeg har oppnådd. Og ikke minst så gleder jeg meg til 2017!


(Vi fullførte alle tre. Min svigerinne Borghild, min niese Mari og meg.)

 

RIKTIG GODT NYTTÅR TIL DERE ALLE!

 

 

Takk for at du følger meg på bloggen  ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat:  miss_sophie83

Kalde føtter...

30. desember.... Jeg våknet opp med et dunkende hjerte. Det tok litt tid før jeg fikk summet meg og kjent etter hvorfor jeg følte meg så stresset. Hadde jeg drømt? Det var nesten så jeg håpet at jeg hadde det. Så kikket jeg på mobilen min.. Ny mail.... Nyttårstrimmen.... "Startnummer kan hentes på Sport1 på Arkaden i dag".... Nyttårstrimmen? Er det mulig?! Selvfølgelig. Som den optimisten jeg er, husker jeg at jeg hadde en skikkelig bra dag og helt impulsivt, meldte jeg meg på nyttårstrimmen... Ikke trimklassen... NEIIIDA, dumme meg meldte meg på TIDklassen..... All or nothing liksom...



 

Jeg husker det som om det var i går. 29.februar i år.. Første dagen på Nordagutu. Jeg var i elendig form. Veide 106 kilo... 162 cm høy... I følge BMI-kalkulatoren, led jeg av alvorlig fedme klasse 3. Ettersom jeg aldri har likt å jogge eller noen andre former for kondisjonstrening, var tanken på å melde meg på noe som helst løp, laaaangt unna. Jeg ville ledd bare av tanken egentlig. Det var hardt å komme i gang med trening igjen. Hardt, fordi jeg presset meg mye hardere fysisk. Så hardt at jeg første uka, faktisk løp halve den gule løypa der oppe. På snøbelagt skogsterreng. For dere som ikke vet hva den gule løypa er, så er den 3,7 km lang... jeg brukte 44 min den dagen.... Siden den gang har jeg gått ned nesten 17 kilo og trenet mye. Sist gang jeg jogget den, brukte jeg 23 min. Så tenker du kanskje... Hva stresser du for da liksom? Vel, jeg har riktignok gått ned nesten 17 kilo og mye har forsåvidt skjedd på kondisjonsfronten. Men når drt er sagt så, er kondisjonstrening ferskvare og jeg har ikke jogget regelmessig siden sommeren. Noen intervalltreninger, ja, men ikke nok til å ha høye mål om å løpe 1 mil.... Seriøst.... 1 mil... Det er jo vanvidd til å være meg! Det lengste jeg noen gang har løpt er 5 kilometer....

Når det er sagt så er ikke ambisjonene mine særlig høye... Det er en milepæl bare det at jeg har meldt meg på og skal fullføre. For fullføre, det skal jeg. Om jeg så skal krype, så skal jeg i mål. Jeg har ett mål. Jeg vil prøve å løpe på 1t 15min. Det er ikke et hårete mål i grunn, men et realistisk mål med tanke på min form. Eneste grunnen til at jeg meldte meg på tidklassen er at jeg vil ha tiden registrert elektronisk, slik at jeg kan sammenlikne med mitt neste løp. Målet mitt er ikke å være best, men å bli bedre. Progresjon er jo bra.

Jeg håper på en heiagjeng langs løypa da, så hvis du føler deg kallet, så ville det ha hjulpet meg igjennom det helvetet jeg føler jeg har begitt meg ut på..... Startskuddet går kl.14.00 fra Sparebank 1 (Storgata) i Porgrunn og jeg krabber over målstreken på Torget i Skien sentrum.

 

Ønsk meg lykke til..... I'm gonna need it for sure.....

 

Takk for at du følger meg på bloggen  ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat:  miss_sophie83

Siste innspurt 🎄 🌟

Rommet mitt er hvitt.... hvitt, nakent og trist. Julepynten er borte og koffertene er 90% ferdig pakket. Vi var 28 her. Nå er vi bare 8 igjen. Og i dag blir vi bare 4 damer på spinningtimen. Den harde kjernen. De andre har reist hjem, noe som i og for seg er forståelig nok, med tanke på at det er lille julaften i dag.


 

I dag er det siste dagen her på Nordagutu før jeg reiser hjem til julefeiring. Det er alltid litt vemodig å reise herfra. Det er så deilig å være i denne bobla.  Det er så lett å holde fokus her. Men det er jo i hverdagen hjemme at jobben egentlig må gjøres. Her har vi liksom ikke noe valg, om du skjønner.... hjemme er det 1000-vis av valg og jeg må fokusere på å ta de riktige valgene. Hver eneste dag. 

Jeg gleder meg til julefeiring og jeg kjenner at jeg ikke har noe behov for å skeie ut så til de grader, slik jeg har gjort tidligere. Jeg skal kose meg, men allikevel holde meg til de mengdene som er i kostplanen. Det gjør meg ingenting. Vanligvis spiser jeg 2 porsjoner middag på julaften. 2 store porsjoner. Blir stinn som pokker i magen og verker alltid etter en cowboystrekk. Skikkelig ubehagelig følelse og virkelig helt unødvendig. I år blir det annerledes. I tillegg skal jeg trene litt i jula og romjula.... jeg har nemlig gått på en smell.....

Jeg har vært så crazy at jeg har meldt meg på nyttårsløpet Porsgrunn-Skien.... Det er kanskje ambisiøst å tro at JEG skal klare å løpe 1 mil, men jeg skal fullføre åkke som. Jeg er innstilt på å jogge litt og gå litt om hverandre, men jeg har meldt meg på og jeg skal fullføre. Det har jeg bestemt meg for. Det er et av mine mål.



Jeg er klar for å reise hjem nå. Denne gangen har jeg allerede avtalt en poliklinisk time på nyåret. Siste uka i januar skal jeg hit og veie meg og ha samtale med sykepleier og ernæringsfysiolog.  Det er en del av den oppfølgingen de anbefaler.  Det er første gang jeg benytter meg av tilbudet og jeg har tro på at jeg skal klare å holde fokuset mitt oppe, hjemme i mellomtiden. I tillegg skal jeg på et kurs med indre fokus. Det skal jeg skrive mer om når tiden er inne for det...

 

I mellomtiden ønsker jeg dere en riktig god jul og et godt nyttår 🎄

 

Takk for at du følger meg på bloggen  ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat:  miss_sophie83

Mager julefeiring!

Livet her på Nordagutu er helt fantastisk. Det er en uvurderlig hjelp til å endre vaner og livsstil. Jeg er i grunn overrasket over hvor bra det er å være her med så mange mennesker. Vi er forskjellige alle sammen. Sliter med våre ting. Alt fra milde depresjoner, nevroser, angst, til dårlig regulert diabetes, høyt blodtrykk, søvnapnoer og andre livsstilssykdommer. Vi har ulike størrelser og fasonger og ulike ressurser i samfunnet. Men alle har vi et felles mål.  Vi ønsker å endre noe. Vi ønsker å få en bedre helse og vi ønsker å gå ned i vekt. 

Her er det fokus på trening og kosthold og dagliglivet har vi lagt igjen hjemme. Vi har en ukeplan. Den inneholder treningstimer, måltider og undervisning. Den holder oss på matta. Hjelper oss å være i riktig modus. Det er enkelt. HER er det enkelt. Det er mye vanskeligere hjemme. Fristelsene står i kø. Uvanene lurer og venter på at en skal sprekke ut av bobla. 
 


 

Spesielt i denne tiden er det vanskelig. Det er jo jul.... og jul betyr fråtsing... i fet mat og sukker. Kaker, ribbe, riskrem, marsipan.... hvordan skal vi klare det? Er det liksom slutt på ALT ? Bort med riskremen og frem med frukt og vaniljekesam. Vekk med juleribba og frem med fisk eller kalkun.  Marsipangrisen? Hiv den i søpla. Ta deg en drue istedenfor.  Nå er det andre tider! Magrere tider.....

FØKK IT!  Det er ikke det du spiser mellom jul og nyttår som gjør deg overvektig,  det er det du spiser mellom nyttår og jul! Jeg skal jaggu kose meg på julaften med det jeg har lyst på. Okay, ikke fråtse kanskje, men jeg skal unne meg det jeg ønsker. Så gjelder det å komme tilbake i modus igjen dagen etterpå. Sånn blir det ihvertfall for meg. Julaften morgen skal Bella og jeg gå en lang tur. Deretter er det duket for tre nøtter til Askepott foran tven og julestrømpa som nissen forhåpentligvis har hengt opp til meg. 1.juledag skal jeg trene styrketrening og løpe på mølla. Så kan jeg nyte en deilig middag med familien etterpå.

Med GOD SAMVITTIGHET!


 

Takk for at du følger meg på bloggen  ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat:  miss_sophie83

Stick to the plan 💪

Mandagene kommer alltid fort.  Planene man har satt seg for helgen har lett for å forsvinne i takt med alle sosiale og praktiske gjøremål. Viktigheten av planlegging av måltider og trening er viktig for å lykkes med livsstilsendring over tid. Det er førsteprioritet hos de som greier å nå målene de har satt seg uten å gå tilbake til gamle uvaner. Akkurat der har jeg hatt et problem helt fra starten. Ikke bare fra starten av NORDAGUTU, men sånn rent generelt i livet. Jeg hater å planlegge. Hater å føle meg låst eller tvunget til å utføre oppgaver som jeg må gjøre kun fordi jeg har planlagt det slik. Det gir meg en klaustrofobisk følelse av tvang og plikt. 



 

Kanskje hater jeg det så mye kun fordi jeg ser på det så negativt som jeg beskriver her. Kanskje må jeg snu på det til noe positivt for at jeg skal lettere klare å utføre det? Jeg er flink til å planlegge..... men å følge planen....?  Det er jeg dårlig til. Denne helgen derimot, har jeg fulgt planen min til punkt og prikke. Både når det gjelder måltider og ikke minst når det gjelder trening. Og det beste av alt?  Det føltes slett ikke som noe tvang. Låst til en plan kanskje, men det er kanskje det beste når hodet ikke vil, at en plan skriblet ned på et papir tar over og får deg opp av godstolen eller kakebordet og avsted på trening.....

Min storesøster Elisabeth og jeg trente sammen på lørdag. Det ble nesten 1,5t hard trening.  30 min løping på mølla og HARD styrketrening med leg- og chest-killers. Dette resulterer i en noe begrenset bevegelighet i dag, men det er smerte og stølhet som en påminnelse om at planlegging er GULL verdt for både kropp og sjel.



 

Takk for at du følger meg på bloggen  ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat:  miss_sophie83

Sannheten rett i trynet....

Jeg våkner kl.07.00 etter en natt uten nevneverdig søvn. Tempurmadrassen er et sant h@$#**te å ligge på og de ømme musklene vekket meg hver gang jeg skulle snu meg. 

I dag var det veiing og kartlegging. Jeg var forberedt på sannheten. Jeg visste det jo! Visste at ting hadde sklidd ut de siste månedene. Visste at vekta bare måtte ha gått opp. Selv om jeg har gått igjennom det i hodet mitt mange ganger, så var det nesten umulig å ikke kjenne slaget i magen når vekta ga meg sannheten..... SHIT! 3 kilo opp..... 

Det er bare å innse det. Kjenne på det. Et lite stikk av nederlag. Frustrasjon. Sinne. Kjenne på følelsene. Deretter sortere de under kartleggingssamtalen med Karina. Prate om det og gå tilbake å prøve å se helheten. Jeg har hatt min første tøffe periode. Det er ikke unormalt i den fasen vi er i nå. Sammenlagt har jeg allikevel gått ned 12,6 % og det er mye bra som ligger inne. Jeg må bare slippe det. Gå videre og tenke at nå er jeg jo tilbake i rett modus igjen. Back on track! Jeg er bestemt på at målene mine skal nås. Jeg vet hvor veien går, men noen ganger tar livet noen omveier. Denne gangen er det lettere å fordøye. Jeg er allerede på vei dit jeg ønsker.



 

Toget tuter der vi suser forbi et landskap dekket av hvit glitrende lag med rim. Det er helg og den skal tilbringes i Fredrikstad med familie. Jeg har lagt en plan for helgen. Den innebærer trening, fokus på måltider og sosialt med familien min. 

Jeg gleder meg! 

 

Takk for at du følger meg på bloggen  ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat:  miss_sophie83

Når brikker faller på plass...

Mars 2016..... Første opphold på Nordagutu, senter for sykelig overvekt. Jeg hater navnet de har gitt stedet her.  Sykelig overvekt liksom.... jeg føler jeg liten og nedverdiget og sykeliggjort. Istedenfor har jeg galgenhumor og kaller det fatcamp. Legger til et glimt i øyet når jeg sier det, for å dempe den negative følelsen det gir. 

Det har gått 10 måneder siden første gang jeg sjekket inn her. Men reisen startet jo tidligere enn det. Den startet til og med før min første polikliniske time her. Før timen jeg hadde hos min fastlege, der jeg tok motet fatt og ba om hjelp. Jeg husker ikke engang når den startet, for jeg har slitt med overvekt i mange år. 

I flere år har jeg gått og kjent på følelsene som river i meg. Følelsen av å konstant måtte trekke inn magen for å forsøke å skjule hvor mye den struttet. Følelsen av håpløshet over å ikke få til det jeg ønsket så sterkt. Følelsen av å være trist inni meg fordi jeg hele tiden følte begrensninger rent fysisk. Men mest av alt, følelsen av å hele tiden skuffe meg selv. Skuffelsen av å gang på gang feile. Å gang på gang gå tilbake til gamle vaner.... uvaner er vel heller det rette ordet. Det føltes så mye enklere. Å slippe å endre handlingsmønster. Det er liksom så tungt å gjøre det.

De første månedene etter første oppholdet var preget av lyst, mot og energi. Ingen ting kunne stoppe meg! Motivasjonen var større enn noen gsng og jeg følte jeg så alt så mye klarere enn noen gang før. Så kom andre oppholdet. Følelsene var jevnere. Motivasjonen var fremdeles høy og jeg hadde virkelig klart å oppnå mye. Jeg var tryggere på meg selv og kjente en høy egenverdi og stolthet over at gamle uvaner fremdeles ikke preget meg i det daglige. Så kom ekstraoppholdet i august/september. Det var begynt å dabbe av litt. Jeg tok noen snarveier og brukte oftere unnskyldninger for å unne meg litt ekstra. Så mistet jeg 2 besteforeldre og det begynte å balle på seg flere og flere unnskyldninger. Vekta stod urørt lenge. Jeg hentet meg inn av og til, men det gikk lengre tid mellom hver gang.

Dette oppholdet ble jeg møtt av en ny følelse. På ny hadde motløsheten truffet meg som et slag. Hvorfor er det sånn? Hvordan skal jeg klare å komme meg ut av det igjen? Arne satt så fine ord på det i timen i dag. SORG.

Sorg er ikke bare å miste noen. Sorg kan være mer enn det. Det kan være å miste NOE.  I dette tilfelle handler det om mat. Uvaner og gamle handlingsmønster som må byttes ut med nye. Dette er jo noe vi har jobbet med konstruktivt en god stund. Men nå har vi kommet inn i en prosess hvor vår nye virkelighet slår oss som et slag midt i magen. Dette er jo ikke for en begrenset periode! Dette er for ALLTID!  Kanskje føler jeg på en sorg over å miste mine uvaner?

Du tenker kanskje "hva er det å miste egentlig?". Mitt svar er: ALT. Ved å miste mine uvaner og gamle handlingsmønstre, mister jeg alt det jeg har kjent til så fryktelig lenge. Jeg kan ikke lenger takle følelser og tanker slik jeg alltid har taklet dem. Ved å overspise. Jeg må finne nye veier å gå. Og sorgen jeg føler nå er kanskje det å vite at jeg aldri kan gå tilbake dit igjen.... Puslespillbrikkene starter å falle på plass. Etter bare en liten setning som ble sagt av Arne i dag. Noen satte nok en gang ord på noe jeg selv ikke klarte å finne svaret på. 



 

 

Takk for at du følger meg på bloggen  ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat:  miss_sophie83

Så var vi her igjen....

Dag 2: Humøret er en del bedre i dag. Jeg tenker mye og kjenner at jeg grubler litt i ledige stunder.  Er litt stille liksom. Men motet er på vei oppover. Heldigvis!  

I dag ble jeg med på oppmerksomhetstrening, eller Mindfullness. Det er en form for meditering. Jeg pleier ikke å like varianten vi har her. Mannen på båndet som forteller om pusten som går inn og ut, pleier å irritere meg grenseløst. Men i dag, var det liksom greit.  

Seinere var det duket for ny dag på treningskjøkkenet. Mye deilig mat ble laget. Gøy med ny inspirasjon til hva man kan lage av sunne retter i hverdagen.  

Sist men ikke minst så tok jeg nok en kjøkkenselfie og overraskelsen var stor da jeg satt meg ned for å sammenlikne bildene fra tidligere. Noe har jo helt klart skjedd og selv om jeg føler at alt har gått dritt, så taler bildene for seg....


Øverst t.v: 1.treningkjøkken mars 2016,

Nederst t.v:2.treningkjøkken juni 2016 

T.h: treningskjøkken i dag 12.des 2016

 

.......

 

 

Takk for at du følger meg på bloggen  ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat:  miss_sophie83

Inspirasjon...

Jeg våknet 06.45 i dag.... Trøtt og jævlig og med svært lite motivasjon. I dag er første dagen med nytt 2 ukers reopphold på Nordagutu. Følelsen i dag morges var helt annerledes enn tidligere. Vanligvis er jeg supermotivert når jeg skal hit. I dag var jeg nesten på gråten.

Tiden som har vært har vært vanskelig. Jeg saboterer meg selv daglig. Føler at alt er rotete oppe i hodet mitt. Føler meg alene om alt sammen. Gleden av å endelig komme tilbake hit blir overskygget av redselen for å komme hjem igjen. Vil jeg fortsette å sabotere meg selv så fort jeg kommer hjem? Hva er da vitsen med hele greia liksom? 

Noe må gjøres. Jeg trenger motivasjonssamtale her og jeg trenger å sortere mye grums fra tiden som har vært. Jeg vet at følelsene blir lettere og lysere raskt her. Det er jo umulig å ikke bli glad når man er omgitt av så mange flotte mennesker med så store hjerter! Godt var det å se alle igjen. Jeg aner at morgendagens innlegg blir mer positivt og lett enn disse ordene og følelsene jeg beskriver nå.

Rommet mitt er pyntet til jul og det er ihvertfall koselig. Kalenderen min er også med og et lite juletre pynter opp bordet mitt. Snart senker roen seg inni meg. Snart ser alt lysere ut. Snart finner jeg på nytt inspirasjonen som ligger godt gjemt der inne. Snart skal trening i bøtter og spann gi uttelling for humøret mitt. Snart....



 

 

Takk for at du følger meg på bloggen  ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat:  miss_sophie83

 

Halloweenbonanza...

Så var det endelig Halloween for både store og små.  En artig tradisjon som tydeligvis har kommet for å bli. For 2 år siden kom det en haug med unger på døra her og vi hadde ikke en dritt å gi de dessverre. I fjor derimot tenkte jeg at i år skal de små godtesultne krapyla i hvertfall ikke gå tomhendt herfra, så jeg hadde gjort klart godteri og baket boller og pakket inn i cellofanposer.

Ikke en eneste skummel unge kom....  og hvem spiste opp rubbel og bit?  Nemlig.... meg selvfølgelig.... Hadde jeg da vært klok av skade, så ville jeg i år droppet hele greia og slukket lyset på utsiden her i tillegg. Men styggen på ryggen ville det annerledes... Jeg tenkte at det er jo TYPISK at det kommer mange i år, nå som jeg ikke skal kjøpe noe godteri, så jeg klinte til og kjøpte allikevel. Ferdig innpakket godis sto klart i gangen. Søte små minigresskar pyntet opp ute ved døra og jeg tente til og med lys i lykta ute.




 

Time for time gikk og godtekurven ute i gangen ble mindre og mindre. Jeg koste meg gløgg ihjel og kan ikke huske sist jeg fløy så ofte ut og inn av den yttergangen. Klokken nærmet seg 21 og jeg kunne begynne å skimte bunnen av kurven... dette hadde virkelig gitt stor uttelling!



Så satt jeg der da.... igjen med skjegget i postkassa og hånda i godtekurven..... Oppblåst, full av sukker, jævlig og med dårlig samvittighet. Smellen var et faktum. Når skal jeg lære liksom.....? Ikke en unge var her og eneste som gjorde kål på godteriet var meg..... Gratulerer igjen da vet du.... Neste år blir det annerledes..

 

 

 

Takk for at du følger meg på bloggen her ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat:  miss_sophie83

 

 

Tips til kjapp og sunn mat!

Er du som meg, opptatt av helse, sunn mat og enkle tips som gjør at du slipper å bruke timesvis på kjøkkenet? 

Jeg elsker mat og stort sett liker jeg å stå på kjøkkenet og kokkelere. Allikevel vet jeg at største utfordringen til tider, er de dagene jeg har glemt å planlegge mat, når jeg er sliten i forbindelse med nattevakter eller rett og slett er skikkelig giddalaus. De dagene er det lurt å ha noe tips og triks i erme som gjør at du kan spise sunt og næringsrik mat uten å bruke så forbasket mye tid på det.

Av og til på bloggen her, kommer jeg til å legge ut noen smarte valg man kan gjøre i hverdagen.

I går kveld var jeg skikkelig keen på noe helt enkelt til middag og da ble det TORTILLAPIZZA til meg og min kjære. Her snakker vi superenkel, sunn og veldig tidsbesparende matlaging.





 

Du kan selvfølgelig kjøre på med akkurat det du liker på pizzaen. Her er det jeg hadde på.

 

DETTE TRENGER DU:

1. Fullkorns tortillalefser

2. Pizzasaus (salsa på tacopizzaen og hjemmelaget tomatsaus på skinkepizzaen)

3. Ost

4. Kokt skinke

5. Tacokjøttdeig (fra gårsdagens taco?)

5. Mais

6. Hakket løk (rød eller gul)

7. Vårløk

8. Champignon 

 

HJEMMELAGET PIZZASAUS (til skinkepizza):

3ss Tomatpuré

3ss Tomatketchup u/sukker

1ss olivenolje

Kydder (salt, pepper, oregano, toscanakrydder)

Bland alt sammen og smør på pizzaen.


 

Pizzaene stekes på 230 grader midt i ovnen i ca.7-10 min avhengig av ovnen din. Følg med underveis. Kutt gjerne opp litt salat til å ha ved siden av. Kjempegodt!

 

ENJOY!

 

 

Motiverende, eller dårlig forbilde for unge jenter?

Det er mye skriverier i media fra tid til annen om hvorvidt bloggere som skriver om trening og kosthold er dårlige forbilder for unge jenter. Jeg kan forstå det sånn delvis. Enkelte skriver om kosthold og trening som om det er et regime. Som om det er en spesifikk diett man må spise og at man MÅ trene hver dag. De viser flexe-bilder av seg selv uten særlig klær på. Vi snakker hotpants og kort-kortere-kortest trenings-bh og glansete bilder på bloggen med tonnevis av makeup.....

Hvor er bildene av utskeielsene i helgene?  Eller røde svette tryner som gliser mot kameraet litt sånn uperferfekte? 

Nå ler du sikkert litt for deg selv.  Hva med DEG liksom? Flexer ikke DU på bilder da?  Joda, så langt det er mulig å kalle det der FLEXING så gjør jeg vel det.  Med grevinneheng som dingler der tricepsen skulle vært og bicepsen?  Skal vi snakke om min biceps?  Den synes ikke engang under alt underhudsfettet. Jeg vet at den er der for den kjennes hard ut der under, men ærlig talt. Mine flexebilder fremkaller nok flere glis enn misunnelige blikk fra unge jenter. For meg er det bare en haug med seierbilder. Hytter med neven til styggen på ryggen og henda i været for nok en seier. Seier over at jeg faktisk nok en dag tok med meg kroppen på trening. For det er en seier for meg hver eneste gang. 


 

På lørdag var dagen for hjemreise fra statene. Jeg var altså så lite motivert for en treningsøkt, at jeg satt på do til beina visnet helt, bare for å utsette det enda litt mer. Omsider kom jeg meg ned. Der stod det en kar på ellipsemaskinen og pumpa i vei med tven på full guffe.... med breaking news om Trumpærn og Clinton.... Dritmotiverende å trene til liksom... yeah right!  Ble allikevel 20 min oppvarming på mølla før karen forsvant ut og jeg endelig kunne sette tven på mute og dundret i vei med treningsmusikken min fra min lille BOSE høytaler. Trena styrke til beina ble gelé og magen ba om hjelp, godt rusta til 10-timers flight hjemover. YESS!

Så skal det nevnes at frokosten på hotellet.... den aller siste hotellfrokosten ble alt annet enn sunn. Det ble bånn gass med eggerøre og laks før waffles med bær og krem... 



Poenget mitt er at alt er åpent for alle i dag. Som offentlig person (les blogger) har man et ansvar. Vis fine bilder, vis muskler og vis dine gode sider, men vær ærlig nok til å vise de andre sidene også. Livet er ikke perfekt og ikke la unge jenter tro det er sånn, for det er lureri.

Vel hjemme på vekta viste det allikevel 1 kilo ned, så dårlig samvittighet har jeg svært lite av. Det er mulig så lenge en er bevisst.  Jeg har stort sett spist sunt på ferie, men dæven døtte det har da blitt både pancakes med sirup, milkshakes og annet usunnt også. Noe annet ville vært juuuug! 

Nå er jeg på vei til en flokk herlige jenter i Fredrikstad. Jentekveld med girlsa er alltid noe jeg gleder meg til. Mon yro hva menuen blir denne kvelden....?

 

HA EN STRÅLENDE DAG VIDERE FOLKENS!

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » September 2017 » Juni 2017
SofieSunnOgSterk

SofieSunnOgSterk

34, Fredrikstad

Jeg står på terskelen til et nytt og sunnere liv og ønsker å dele hele prosessen med dere. Jeg er sykepleier og er gift med verdens beste mann. Vi bor i Skien, sammen med 2 birmakatter og 1 Toller-Tispe. Jeg ønsker å motivere og bli motivert ved å rive alle murer på veien mot å bli sunn og sterk. Tusen takk til alle som følger meg på reisen, og deler mine innlegg

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits