hits

Å dele på godt og vondt 💞

Tidligere i år har jeg stadig drømt meg bort i babyverden. Sett for meg den perfekte måten å formidle nyheten om at jeg er gravid på. Fått inspirasjon fra pinterest blandt annet.... Ballonger i bokstavene B A B Y som vi holder sammen på et bilde... Et bilde av at han holder rundt meg og stolt viser frem første UL bilde bak ryggen min. Små babysko og en termindato.....

(Bilde lånt fra Pinterest) 

 

Det gikk ikke helt som planlagt, der jeg hulkende satt inne på do og ropte til Alexander at jeg var gravid. Nice and smooth! Jeg var helt uforberedt på min egen reaksjon da to streker på testen var et faktum. At folk klarer å vente i 12 uker med å fortelle verden en sånn nyhet er for meg helt uforståelig.... Det kan nok også sikkert skyldes prosessen vi har vært igjennom selvfølgelig.

Jeg er nå i uke 6 (5+0) i følge appen Preglife. Flere synes det er veldig tidlig å dele så mye som jeg gjør. Men for meg er det viktig å gjøre nettopp det.

År etter år gikk etter at vi giftet oss, uten at jeg ble gravid. Og år etter år haglet spørsmålene om ikke det ble barn snart. På det tidspunktet delte jeg ingen ting. Delte ikke den frustrasjonen jeg følte da den ene venninnen etter den andre ble gravid. Kollega etter kollega. Misforstå meg rett, jeg har alltid vært glad på andres vegne, men frustrasjonen... Sorgen... Den har alltid ligget der. Som et lokk. Flere kommenterte at klokka tikket... At livet dreide seg om mer enn kjæledyr og reiser. Det stakk i hjertet hver eneste gang. De skulle bare visst..... Men ingen visste det, for ingen fortalte dem det. Så hvordan kan man da endre folks forståelse for infertilitet...? Jeg mener... Hvis ingen snakker om det så vil jo heller ingen forstå! Det er jo helt logisk, er det ikke?

Derfor deler jeg. På godt og vondt. Jeg gikk noen runder meg både meg selv og Alexander.  For dette involverer jo ikke bare meg, det involverer jo han også. Jeg ønsker å dele mine tanker, gleder og sorger. Så folk kan forstå og tenke seg om både én og to ganger før de kommenterer den biologiske klokka til noen. For man vet aldri hva folk sliter med og dette er så utrolig sårt for de det gjelder. Og jeg har funnet ut på veien at med min åpenhet om det så åpner flere seg til meg også og det er overraskende mange som sliter eller har slitt med å få barn. Så jeg deler litt for dem også 💞

dav

Akkurat nå er det lett å dele. Jeg er jo gravid! Og jeg håper lille prikk klamrer seg fast og blir der inne og vokser i 9 mnd. Men jeg vet at det er tidlig enda og at risiko for spontanabort er ganske stor de første 12 ukene. Men den tar jeg. For skulle dette i verste fall ikke gå veien nå så er det også noe jeg vil dele med dere. Det ville blitt vanskelig,  men allikevel så viktig at jeg ikke kan la være. Men enn så lenge er jeg gravid. Og happy. Og veldig redd. Alt på én gang......

 

Gode tanker og kryssede fingre til dere der ute som sliter med å få barn 💞

 

-Ingeborg Sofie

 

Takk for at du følger meg på bloggen ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat: miss_sophie83

 

 

 

Vår tur.....?

Jeg sitter på toalettet bak låst dør og kjenner klumpen i halsen fylle seg opp i rekordfart. Utenfor i stua sitter Alexander. Helt uvitende om hva som skjer her inne på do. Jeg klarte ikke å vente lenger.... 12 dager var lenge nok. Ikke før hadde jeg ramlet inn døra her etter helgens hyttetur i Engerdal, rev jeg med meg en pakke med tester fra boden. Jeg visste på forhånd at det var en risiko for et falskt negativt svar på testen. Allikevel klarte jeg bare ikke å vente. Hva om.....?

dav

Nå sitter jeg her da. Med trusa på anklene og pinnen i handa. Og prøver forgjeves å stoppe gråten som jeg kjenner er på vei. To streker lyser mot meg..... Det bobler i årene mine. Er det virkelig mulig? Kan det være sant? Før jeg vet ordet av det så bobler det helt over og følelsene spruter ut av meg. Jeg skjelver. Mens jeg sitter der på do og hylgriner og hulker så skjelver jeg. Har mistet all kontroll og klarer ikke å gjøre annet enn å gråte. Brått hører jeg en svært så bekymret Alexander på andre siden av døra. Jeg hører at han har trykt seg helt inntil døra og spør med litt spak stemme hva som er galt. Først klarer jeg ikke å si et ord for hulkene stopper ikke opp. Så klarer jeg etterhvert å hulke frem et "jeg er graviiiiiid" fra badet.

dav

Et lettelses sukk høres tydelig fra andre siden. "Jammen er ikke det bra da?! Ta to! Ta en test til da, for sikkerhets skyld....." Jeg gjør som han sier. Tar opp en ny test. Et annet merke, for å være helt sikker. Dypper den og venter utålmodig...... Timeglass blinker.... Og blinker.... Og blinker.... Det føles som en evighet men egentlig tar det bare rundt 30 sekunder før ordet dukker opp på skjermen. GRAVID....Det hele føles helt uvirkelig...

Kan dette virkelig være gullegget? Har vi klart det på første prøverørsforsøk ?! Jeg åpner omsider døra og hiver meg om halsen til Alexander. Sånn blir vi stående en liten stund, før vi kikker på de to testene der som bekrefter at jeg endelig er blitt gravid. 

 

Nå starter det. Livet vi har drømt om så lenge. Endelig skal vi bli en familie. På ordentlig...... Kjære lille hvite prikk: vær så snill og hold deg fast nå.... 💞

 

 

 

-Ingeborg Sofie -

 

 

Takk for at du følger meg på bloggen ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat: miss_sophie83

 

Rekreasjon, hormontårer og glufsetablett og sånn🍁💞

Prosjekt hvordan-få-dagene-til-å-gå-mot-testdag fortsetter på fjellet.

3 muntre damer sitter i bilen og skravler og koser seg på vei mot Engerdal. Det er duket for 3 fulle dager på hytta til storesøs. Null stress, høy kosefaktor, god mat og rekreasjon er fokuset denne helgen og passer meg utmerket i den fasen jeg er i nå. 

Høsten er absolutt i anmarsj og det merkes også på været som er overskyet, tåke, vind og litt regn nå og da. Her er det bare å kle seg etter været og jeg er plutselig veldig glad for at jeg valgte å ta med ullundertøyet mitt. 

Bonus på turen er skjønne Zafir. Tones Welch Corgi fikk impulsivt lov å bli med oss oppover og hormonbolla (les: meg) gråt litt av glede et øyeblikk. Jeeez... Noen må slå av den krana snart. Det ble litt latter oppi hormontårene og en glad dyregal Ingeborg fikk en pelsklump å kose med på hytta denne helgen 💞

cof

 Lørdag ble det en deilig liten tur i hyttegrenda med en koselig rast på en benk midt inni skogen. Overøst med et friskt regnskyll rett før vi nådde bilen igjen, bar det tilbake til medisintid. Jeg går jo fremdeles på hormontabletter og glufsetabletten (les: vaginaltabletten) må taes 3 ganger daglig og kl. 16 er et av tidspunktene så det er min deadline for å ha et toalett tilgjengelig. Jeg er åpen og ærlig om det jeg går igjennom og deler det aller meste, men når tabletten skal i glufsa vil jeg gjøre det i et rom med 4 vegger og bak en lukket dør. Kall meg gjerne vanskelig, men til og med jeg har noen grenser her i livet  😂.

 

nor

 

I dag ble det en deilig tur gjennom villmarks museet på Drevsjø og vi fikk tatt såååå mye flotte bilder av vakker natur i høstens farger. Det var litt duskregn ca hele tiden så det var skikkelig digg å komme tilbake på hytta til fyr i peisen og varm linsesuppe. Høststemning på sitt aller beste (sett bortifra at jeg er noe snufsete og sår i halsen as we speak 🤪).

 

Nå skal vi bare nyte resten av den siste kvelden her før vi reiser hjem igjen i morgen formiddag og så er det rett tilbake på jobb igjen for min del. Gleder meg faktisk til å jobbe igjen for nå er det lenge siden....

 

-Ingeborg Sofie-

 

Takk for at du følger meg på bloggen ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat: miss_sophie83

16 lange dager...

10 dager... 10 timer. .. 20 minutter.... 36 sekunder.... Nedtellingen har offisielt begynt. Det blir noen lange dager fremover og vi må prøve å fylle de med noe meningsfylt og koselig for å få tiden til å gå litt fortere. Fristelsen til å ta en graviditetstest for tidlig kan fort bli for stor og de anbefaler å vente 16 dager for å unngå å få et falskt negativt svar.

Det skulle gå 8 år før vi endelig tok skrittet til å få henvisning til Fertilitetsklinikken i Porsgrunn. Mye er min skyld siden jeg er veldig redd for smertefulle og ubehagelige ting som jeg må gå igjennom. Mange vil nok riste på hodet og si at det er dumskap å vente så lenge. Jeg er egentlig ganske enig. Men nå står vi jo her nå da og har akkurat gått igjennom vårt aller første prøverørsforsøk . Forsøket ble avbrutt i juni da jeg var overstimulert på hormoner og derfor måtte vår flotte blastocyst fryses ned slik at det kunne settes inn, i en ny syklus. 

5.august startet jeg opp med hormonbehandling først for å få menstruasjon og deretter påfølgende støttebehandling med østrogen og deretter progesteron. Det er med andre ord mye hormoner i sving om dagen og det merkes godt for å si det sånn. Da vi startet helt i begynnelsen trodde jeg at injeksjonene skulle være verst og gi meg mest humørsvingninger. Nå har jeg skjønt at det faktisk er tablettene jeg tar nå som kødder mest med huet og følelsene mine. Ikke bare nok med at Alexander går meg på nervene om dagen, jeg blir mer forbanna jo snillere han er mot meg for da føler jeg meg som en enda større hurpe! Alexander er heldigvis en tålmodig mann og svelger mange kameler når jeg klikker for den minste ting. Det er utrolig vanskelig å styre seg men jeg tar meg i det av og til. Det er en liten pris å betale og jeg trenger nok å bli flinkere til å si unnskyld for utbruddene mine. 

fbt

Jeg valgte å sykemelde meg 3 vakter denne helgen rett og slett fordi det er viktig for meg å bare ta vare på meg selv uten å stresse og tenke på jobb og for å skåne miljøet for huldrabuldra som regjerer om dagen, såpass kort tid etter innsettet. Jeg har deretter turnusfri noen dager fremover nå og skal kun tenke på meg selv og kroppen og "lille prikk". Gå litt turer som sykepleieren og legen anbefalte meg og stresse minst mulig. Ventetiden til graviditetstest er lang og pinsom, men jeg har valgt å fylle dagene med en togtur til Fredrikstad, en hyggelig middag med min kusine som bor i Oslo og en jentetur på hytta til storesøsteren min i Engerdal fra fredag. Avslapping, kos og mer turer i vakkert fjellandskap. Gud som jeg gleder meg! 

 

Takk for at du følger meg på bloggen ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat: miss_sophie83

 

Lille hvite prikk... 💞

Jeg sitter helt i en egen verden. Jeg hører ingen ting rundt meg. Jeg føler meg varm i kroppen og hjertet føles ut som om det skal vokse ut av brystet mitt. Jeg stirrer på bildet i hånda mi. På prikken. Den lille hvite prikken lyser mot meg og øynene fylles igjen med tårer.

dav

Kjære lille hvite prikk.

Vårt lille spiretroll som endelig fikk komme ut av frysen og inn i min varme livmor. Jeg lover at jeg skal ta vare på deg. Jeg skal spise riktig så du får den næringen du trenger for å vokse. Vokse og bli stor og sterk. Sterk nok til å holde deg fast der inne i 9 måneder. Du skulle bare visst hvor ønsket du er og hvor lenge vi har gledet oss til at du skal kunne være i familien vår. Du skulle bare visst hvor mange tårer jeg har grått for alle de gangene vi har prøvd og feilet og de tårene som kom av ren lettelse, da vi kunne få hjelp fra fertilitetsklinikken i Porsgrunn. 

Du skulle bare visst.....

Hold deg fast og slå rot. Voks og bli til et liv. Må all vår kjærlighet og glede nå frem til deg der inne og gi næring til din utvikling videre ❤️

 

 

Hilsen mammaen din

 

Takk for at du følger meg på bloggen ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat: miss_sophie83

Samma, bara det er Billig!

Jeeez ..... jeg gremmes litt flau innvendig her jeg sitter. Fjordline ferja legger straks til kai i Strømstad. Jeg har benyttet meg av ikke bare to, men TRE fluer i én smekk.

1.Dagtilbud på ferja i dag

2.Besøke mamma som har nyoperert skulder (besøker jo pappa også selvfølgelig siden han bor i samme hus 🤗)

3. Nytt dagtilbud på ferja hjemover i morgen. 

Aldri før har jeg sett så stappfull ferje. Der folk steller seg forventningsfulle opp i kø foran inngangsdøra til taxfreebutikken. Det hamstres både bacon til 1krone kiloen og brett med mineralvann til 25 kroner brettet. Det er merkelig hvordan folk blir til dyr når det er noe skikkelig billig på ferde.  Med rødsprengte ansikter og svetteperler i panna, kaver de seg frem til kjøledisken og grabber med seg det de skal ha. Et eldre ektepar står og diskuterer borte ved kjøttdisken. "Jammen, smakær'e no' godt det æ Turid, sier mannen og ser skeptisk på kona. Jammen Leif det gjør jo sikkert det og se her a, kostær jo bara niogtyve kroner kilo'n!" Så haster de videre til brusen og hiver oppi kurven sin. Med et vilt blikk, kikker de seg rundt etter noe mer som er billig. Jeg gikk forbi en mann som tydeligvis ringte kona si og prata veeeeldig H Ø Y T i telefonen. "Ska'ru ha brus nå så må du forte deg veldig, for det er snart tomt her!" sier han, superstressa og oppkavet der han står og kikker på stabel på stabel med brusbrett.... Herrejesus da mann, tenkte jeg oppgitt. Det er jo paller på paller stappfulle av brett....... jeg kunne nærmest se skrekken i ansiktene på de som stod litt unna å overhørte denne stressa mannen som var livredd for å ikke få kjøpt billig brus.  Nesten så jeg flirte litt for meg selv.

Selv ble jeg jo litt revet med og fikk jo selvfølgelig med meg både bacon og ramløsa og Pepsi Max. Så revet med ble jeg, at jeg til og med kjøpte 2 poser Friele frokostkaffe til 29kr/stk. Ikke har jeg kaffetrakter, ikke drikker jeg noe særlig av det og ihvertfall ikke Friele..... Jeg kunne gitt det bort til mamma og pappa men de drikker ikke Friele de heller og i tillegg foretrekker de kokmalt..... så da var jeg stuck med to poser kaffe ingen vil ha..... men det er vel samma det vel, bara det er billig?

 

 

Takk for at du følger meg på bloggen ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat: miss_sophie83

 

 

Oppskrift lavkarbo ostepletter 🤗

En ting jeg trodde jeg ville savne av og til i dette lavkarbolivet jeg nå lever var brød, rundstykker og ikke minst de sykt gode ostebriksa de har i matbutikken. Jeg fant raskt ut at savnet ville være totalt fraværende, for det er mye digg man kan lage lavkarbo også 🤗

Her kommer en superdigg oppskrift på lavkarbo ostepletter som er så gode at du vil ikke tro det! Loads of proteiner og fett og superdigg med pålegg på. Prøv kokt skinke med majones og noe grønt på 😃 Jeg skal ikke lyve for de er selvfølgelig ikke helt like ostebriksa i butikken, men de er en veldig gode og en supergod erstatning.

Det er mange oppskrifter der ute og denne oppskriften miksa og triksa jeg litt med da jeg synes at den ble litt tynn først.  Så tilsatte jeg én god tskje fiberhusk og dermed var problemet løst. Denne oppskriften gir ca.20 stk og de er fine å fryse ned slik at du kan ta opp én og én. HERE IT GOES:

 

LAVKARBO OSTEBRIKS/OSTEPLETTER

(1,5 KH/160Kcal pr.stk)

 

12 egg (piskes lett sammen)

Tilsett så i denne rekkefølgen mens du blander av og til med sleiva:

12ss mandelmel

8ts bakepulver

1ts fiberhusk

12dl revet hvitost

La stå og hvile i ca 10 min  før du legger røra i klikker på et bakebrett og steker på 190grader i 10-12 min til de begynner å bli gylne. Avkjøl på rist.

 

NYYYYT!

 

 

Takk for at du følger meg på bloggen ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat: miss_sophie83

 

Med ski på beina og smøring i kofferten 💃

Jeg stokker meg frem på halvveis bakglatte ski. Skiløypa i Fredrikstad yngler av turglade mennesker. En sporty 70 åring staver seg lett forbi meg og hilser med røde kinn og et stort smil. Jeg føler meg litt keitete der jeg går på mine splitter nye ski og en skismøring som helt klart trenger mer øvelse for å få til. Dette til tross, jeg er ved godt mot og klarer nærmest ikke å slutte å smile. Hadde øra falt av så hadde smilet mitt gått rundt...

I fjor kjøpte jeg nye langrennski til meg og mannen. Som et ledd i vår livsstilsendring så innebærer det også fysisk aktivitet på vinterstid. Det skulle imidlertid gå et helt år før de fikk kjenne på snøen for første gang....

Parkeringsplassen var smekkfull, men etter litt roting rundt så fant jeg én plass. Jeg var godt rustet med en svær swixkoffert full av klister og voks og glid og kork og jegvetikkehva, som jeg fikk av min gode venninne Anne-Mette til jul. Jeg har ikke tall på de gangene hun har flirt litt oppgitt av meg over at jeg litt uten hode og vett, kjøpte SMØREski i fjor.  Med null erfaring med skismøring og med en langrennstur cirka hvert 8ende år, så ser jeg jo forsåvidt hva hun mener, men med nyopplastet swix-app, utstyr, klær og smørekoffert på plass, føler jeg meg uovervinnelig der jeg står og smører skia mine.

Rundt meg er det barnefamilier med akebrett. Skigåere i alt fra 4-70 år. Turgåere som går raskere enn jeg går på skia mine. Men det bryr meg ikke. Jeg bare smiler. Kulda biter i mine røde bollekinn der jeg staver meg avgårde på dårlig smurte ski. De glipper litt i oppoverbakkene og gir meg litt mer trening enn strengt tatt nødvendig. Så kommer jeg på toppen av en lang og slak oppoverbakke. Og etter oppoverbakker så kommer som regel alltid en nedoverbakke.... Jeg stopper opp litt på siden av løypa og tar frem mobilen. Litt sånn busy liksom. Venter til et par har kommet seg forbi... Legger ut en snæpp... Men egentlig står jeg bare der og "kvinner meg opp" for å komme helskinnet ned den forbanna bakken. Ikke at den er så innmari bratt eller lang, men med tanke på hvordan jeg må se ut på helt plan bakke så er jeg rimelig sikker på at synet av meg NED den bakken der blir som å se Bambi på isen en kald vinterdag. Jeg puster dypt og ser meg nervøst rundt. Puh.... ingen folk i syne. Jeg tenker at det får bare briste eller bære, setter utfor i kjent utforstil. Bøyer meg med stavene under armen og kjenner vinden tar tak i håret på vei ned. Beina er tydeligvis laget av gelé i dag så det noe sporty utgangspunktet ender i en salig blanding av staver, armer, ski og bein som kjemper for å holde balansen. Det er heldigvis ingen som ser det hele så jeg staver fornøyd videre med et digert smil nok en gang klistret på. 

Dette er virkelig deilig! Kaldt og jævlig og overskyet men deilig frisk luft, glade mennesker og følelsen av å ha klart å overvinne dørstokkmila, veier opp for det til gangs. Jeg småprater litt med folk i løypa og skryter hemningsløst av en skjønn 4 åring som kommer gående på ski sammen med pappan sin. 

Ned den siste bakken som nok er 3 ganger så lang som den første, får jeg hjertet i halsen på vei ned i skikkelig stilig plogestil. Jeg føler jeg har et lite snev av kontroll helt til ei sporty dame kommer gående opp bakken. Som en vandrende swixreklame kommer hun gående i samme spor som jeg kjører ned. Litt sånn halvfebrilsk klarer jeg å legge over og møter henne smilende der nede. 

Etter å ha brukt nesten 1t på 1,5km konkluderer jeg med at det er lov å gi seg mens humøret fortsatt er på topp. Dette kan jo bare bli bedre og om jeg neste gang sjekker at gradene stemmer overens mtp skismøring og velger rett farge så blir det nok knakændes bra. Det viktigste er jo at man prøver og øver og blir bedre for hver gang. Og ikke minst gir seg mens opplevelsen fortsatt er god. Så blir det kanskje ikke 8 år til neste gang......

 

 

Takk for at du følger meg på bloggen ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat: miss_sophie83

Bobler....

Jeg våkner alene på et rom i kjelleren, av et vannvittig sug i magen. Jeg kikker på klokka. 03.24.... Pokker, har jeg ikke sovet lenger?

Suget jeg kjenner i magen har vekket meg skikkelig.  Det er som om jeg er skikkelig nervøs for noe, uten å vite hvorfor. Som om jeg har dratt på en lang reise og glemt å pakke ned en eneste ting.  Jeg forsøker å tvinge følelsen bort. Lukker øynene mine og prøver å sove videre.  

03.57.... Det er umulig å tvinge bort denne rare boblende følelsen som foregår inni meg akkurat nå..... Jeg står opp og går på do, noe jeg sjelden gjør før jeg pleier å stå opp om morgenen. Men nå gjør jeg det. I håp om at det skal forsinne alt sammen. At alt skal roe seg. At pulsen skal gå ned og at gode tanker skal få meg til en fredeligere "state of mind" slik at jeg kan sovne igjen og våkne uthvilt om noen timer.

Jeg aner virkelig ikke hva som foregår. Dobesøket hjelper ikke en dritt. Våknet jeg av et mareritt? Det er umulig å si for jeg klarer ikke oppsummere hva jeg har drømt annet enn denne nærmest ubeskrivelige følelsen som fremdeles bobler inni meg....

Klokka viser nå 04.25 og jeg begynner å lure på om det bare er å stå opp igjen og hive meg i dusjen. Istedenfor velger jeg å skrive her på bloggen. Mens følelsene raser så skriver jeg. Jeg får lyst til å gråte men ingen tårer kommer. Ikke den følelsen av at brystet skal sprenge heller. Jeg er ikke lei meg. Jeg er ikke trist. Men hvordan skal jeg klare å bli kvitt det da? Jeg føler meg redd, men jeg aner ikke hva jeg er redd for. 

Kl.05.10..... Jeg står opp og lager meg en kopp te. Setter meg opp i stua med beina høyt i godstolen og drikker den. Varm te med melk og honning. Den søte honningteen er syndig god midt i et lavkarbo-regime men akkurat nå så bryr det meg ikke. Jeg nyter den mens tankene vandrer. Jeg tenker på året som er gått. På skuffelsene over at viljestyrken min har vært lav til tider.  Til overraskelsen over at den på ny kunne slå inn på tidspunkt som jeg ikke engang kunne forutse. Jeg tenker på kropp og vekt. Hvor mye fokus som har vært på det i året som gikk. Og fokuset som fortsatt vil være der i månedene som kommer. Til slutt sitter jeg og tenker på gledene. Børen som ble løftet av våre skuldre da vi endelig forstod at fertilitetsklinikken skal hjelpe oss å oppnå en lang og etterlengtet drøm. 

Jeg tenker på det stadig. Ser det for meg. I ville øyeblikk handler jeg inn til barnerommet. Ikke på ordentlig,  men oppe i hodet mitt.  Jeg drømmer om barnevogner, sprinkelsenger, bleieskift og julekort. Et julekort så fint og søtt. Med bilde av en liten vakker skapning som vi har fått hjelp til å lage.

Jeg vet det er litt sykt. For tidlig å glede seg til noe som helst ennå. Allikevel så tenker jeg på det.  Borte er frykten for alt som blir ubehagelig. Borte er frykten for å sette hormonsprøyter på meg selv. Borte er frykten for at vi, til tross for tøff hormonbehandling og en tøff prosess, allikevel ikke skal lykkes. Borte er frykten for selve frykten. Min legeskrekk og sprøyteskrekk overskygges av det flotte som kan komme. På målet som skal nås og på utfordringene som venter oss.

Teen er blitt kald nå. De ubehagelige boblene jeg våknet til er borte. Den knytende og vonde følelsen som tok fra meg søvnen, er byttet ut med en ukuelig vilje, en glede og mot. Jeg lukker øynene her jeg sitter i stolen i håp om å få et par timer til med søvn.

3.april er deadline. Det er dagen jeg starter hormonbehandling. Det er deadline for å ha klart å nå målet på 84kg. Og det starter ikke i dag, det startet for snart 2 år siden da jeg var DRITTLEI...

Og i 2018 skal det fullføres....

 

Takk for at du følger meg på bloggen ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat: miss_sophie83

 

Feite damer...

Tårene renner nedover kinnet mitt og jeg kjenner det knyter seg i mellomgulvet. Alt føles håpløst akkurat nå...Kjære motivasjon og livsglede, hvor har du blitt av i dette mørke januarhelvetet?

Januar, årets første måned. Da alle starter det nye året på ny frisk. Måneden da alle finner frem treningsko, trange treningstights og en yrende glød. Og måneden da jeg famler rundt i mørket. Det svarteste svarte. På bunnen. Med intet annet enn stygge betraktninger om meg selv. Jeg anklager mannen min for å like feite damer. Feite damer med valker. Han liker jo meg... da blir det jo akkurat det samme! Jeg skjems av meg selv. Hva jeg får meg til å si.  Uttrykket "feite damer" er så stygt å si.  Jeg kan finne på og kalle meg selv tjukka, bolla, michellinwoman..... Jeg ville aldri sagt noe slikt til andre, men å si det om meg selv er liksom helt greit....?  Når jeg er på bunnen,  er det vanskelig å kontrollere det som kommer ut av kjeften. Min mann er en tålmodig mann.  Jeg våger å påstå at jeg er en håndfull å leve med, både sett i et fysisk perspektiv (ler litt... ) og ikke minst psykisk/praktisk. Med følelser som går i en berg og dalbane noen ganger. Snill som et lam det ene dagen og giftig den andre. Jeg er glad jeg er gift med Alexander. Han får meg som regen opp på jorda igjen i mine mørke perioder.

Jeg ser tilbake på de siste tre ukene, jul og nyttår, og ser bare de gangene jeg har skeiet ut. Ser ikke at jeg har vært flink overhodet, selv om jeg innerst inne vet at jeg har vært mer flink enn ikke.... 

Allikevel så griper det tak i meg. Denne følelsen av å ha mislyktes...igjen... Dobbelthaka føles større enn noen gang. Magen har est ut, noe som egentlig ikke er så himla langt fra sannheten, siden karbohydratene har den effekten på meg. Kvisene er tilbake igjen også, akkurat som jeg forutså ville skje den dagen jeg spiste den første kringla i jula.

Men det verste av alt er at i dag skal jeg veie meg og den dyre sannheten kommer frem. Jeg vet ikke om jeg orker men jeg vet at jeg må. Kan ikke stikke huet i sanden. Det er første steg mot nederlag. Å veie meg hver uke holder meg gående mot målet. Sakte riktignok, men sikkert. Og målet er klarere og viktigere enn noen gang før.

Målet denne gangen er en drøm jeg har båret på lenge. Selv før jeg engang visste at den bodde i meg. Mitt mål da jeg startet denne bloggen var å bli sunn og sterk. Ikke tynn og pen, men sunn og sterk. Jeg har forsøkt å holde det fokuset hele veien og jeg har visst at det ville ta lang tid. Ikke bare å nå målet, men å komme inn i fokuset som skal bringe meg dit. Men mål kan forandre seg underveis. Målet er fortsatt å bli sunn og sterk. Men målet er også blitt noe større. Jeg tørker bort tårene med håndbaken og trår opp på vekta.... 4 måneder er fristen for mitt nye mål. 3.april er dagen.

Dagen som vil forandre alt.... 

 

To be CONTINUED.. ....

 

 

Takk for at du følger meg på bloggen ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat: miss_sophie83

Takknemlighetens år 🤗

2017 er historie og 2018 er i gang. Endelig..... dagen jeg har ventet på. Misforstå meg rett, 2017 har vært et begivenhetsrikt år og mange gode opplevelser og minner har blitt til i løpet av det året.

Året da Jeg sa farvel til gjengen på Nordagutu og skulle starte livsstilsendring helt på egenhånd. Året fullt av reiser. Vi har vært i Dubai og Texas, familietur til Vestlandet, sykkeltur på Koster, Europatur til Tyskland, Italia og Sveits, på Tusenfryd og i Kristiansand dyrepark.

Jeg har gått på suppediett (rareste experienc'en ever...) og startet nytt liv med et lavkarbo kosthold, noe som passer meg mye bedre enn alt jeg har prøvd tidligere. Det har vært en reise med sunn mat og mye bevegelse men også usunn mat og sofasliting. En salig blanding av begge deler må til for et balansert liv.

Men den største og mest spennende reisen vi startet på, var på Fertilitetsklinikken i høst. Der har vi blitt introdusert for flotte folk som skal hjelpe oss på vår største reise og ikke minst etterlengtede drøm noensinne. Nemlig veien mot å bli foreldre. Det er ingen selvfølge for alle å klare det på egenhånd og vi er overlykkelige for at det finnes hjelp. 2018 blir derfor et spennende år. Fullt av glede, sorg, skuffelser og forhåpentligvis et spirende frø i livmora mi.

Jeg er takknemlig for alt det 2017 har gitt. Tid med venner, tid med familie og tid som er lagt ned på verdens beste arbeidsplass, barneavdelingen i Skien. 

Fjoråret kan med bilder oppsummeres slik:

[ÅRETS FØRSTE REISE: DUBAI I FEBRUAR]

 

[ÅRETS EVENTYR: KANOTUR I SKIEN]

 

[ÅRETS GREIE: UNICORN/RÅÅÅÅSA]

[ÅRETS FAMILIETUR: VESTLANDET MED ANDERSEN OG AVDAL]

 

[ÅRETS "TOPPTUR": BESSEGGEN MED MAMMA OG TUVA]

 

[ÅRETS KALDESTE BAD: PÅ VEI TIL VETTISFOSSEN I ÅRDAL]

 

[ÅRETS IMPULSTUR: KOSTER MED ALEXANDER SØSTRENE MINE]

 

[ÅRETS SOMMERFERIE: BILTUR I EUROPA MED BESØK HOS SVOGER OG SVIGERINNE I NEUSTADT]

 

[ÅRETS HÅRFRISYRE/FARGE: RÅÅSA OG LILLA]

 

[ÅRETS  FOTOØYEBLIKK]

 

[ÅRETS JULESTEMNING]

 

Så er det noe med å starte på et nytt år. Blanke ark som skal fylles ut. Mulighet til å endre historien om man ønsker det. Har man tatt dårlige valg i 2017 så er det nye året en ny sjans til å endre retning. Man kan ikke endre det som har skjedd, men man kan endre retning slik at historien ikke ender der. Og det har jeg tenkt til å gjøre i 2018.

I år har jeg ingen nyttårsforsetter. Fuck it! De bryter jeg hvert år uansett. Så i år har jeg nyttårsønsker. Ingen regler som kan brytes. Bare drømmer og ønsker og slikt vil man vel ikke surre bort? Nei, mine ønsker for 2018 er mange, men kort oppsummert ser det slik ut:

❤ Jeg ønsker å være mer tålmodig og svelge flere kameler på hjemmebane.

❤ Jeg ønsker en sunnere og sterkere kropp.

❤ Jeg ønsker å vise mer omtanke og omsorg for andre.

❤ Jeg ønsker å være mer sosial.

❤ Jeg ønsker å bli flinkere til å spare penger.

❤ Jeg ønsker å inspirere og motivere andre.

❤ Jeg ønsker å bli gravid ❤

 

Hva er dine nyttårsønsker? 

 

Jeg ønsker dere et riktig godt nyttår!

 

 

Takk for at du følger meg på bloggen ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat: miss_sophie83

På avstand.....

Det er travelt for mange om dagen. Man skal bake kaker. Ha juleverksted med barna. Poste på insta og snæpp og face av smilende barn med melis på hendene og i full gang ned pepperkakebaking. Mor som smiler og poserer foran en tilsynelatende ryddig kjøkkenbenk dandert med sjarmfulle pepperkaker som poden har bakt. Vi skal ta julebilder... av barna selvfølgelig. Eller som oss som ikke har barn (enda...), julebilder av de 4beinte.  Kortet viser den perfekte ungeflokken. Med nisseluer, dandert oppi store gaveeske, med julelys.

Retusjert bort er både krokodilletårer i øyekroken. Man sier ingenting om at 100 bilder ble knipset og på årets julekort brukte man én av de to bildene som ikke inneholdt grining, pilling i nesa, gjesping, et trasset blikk, mor som kom med på bilde, sprengrød i trynet med svetteperler i panna, i et desperat forsøk på å underholde tre unger for å få til minst ETT brukende bilde. På bilde ser man ikke at kjøkkengulvet er full av melis og nonstop. At mor hyler til størstemann som igjen har tatt fra 2åringen kjevla si. Snørr og tårer, f-ord... Man ser ikke et desperat forsøk på å trøkke 2 katter oppi samme flettekurv blandt julelys og med god jul-hilsen foran. Irritasjon når gubben ikke flytter seg ut av bildet når han endelig har prøvd å slippe de samtidig så jeg skal få knipset ett, ETT forbanna bilde av disse to pelsfrøene som tilsynelatende kikker over kurv-kanten litt sånn nysgjerrig (les: forskremt) før de ett sekund etter hopper opp og bort. Bikkja som heller vil snuse og leke i snøen enn å ligge på et pledd med nisselue på. 

Hvor pokker er den andre katten?!

 

Jeg må le litt. Det har blitt litt sånn picture perfect i disse dager. Det perfekte treet og det perfekte bildet. Man skryter av sju slag men "glemmer" å fortelle at 4 av de er kjøpt fra den lokale fotballklubben. Nissemors pepperkakehjerter.... Lillebrors karameller... Mammas sjokoladeboller.... 

Så har vi det perfekte treet. Et juletre som er så fint og vakkert med julelys og blanke kuler. Bildet på snæpp viser hvor fint det er pyntet. Ingen ser minuttene før..... kællen som nærmest får ryggprolaps av å holde et 2,5 meter juletre i lufta over juletrefoten slik at kona kan sjekke om han holder det rett. Irriterte kona som oppgitt himler med øya fordi han setter det skjevt.... igjen.. .. Eller treet som nesten velter fordi kjerringa glemte å sette juletrefoten til startposisjon før kællen trøkka det ned for 10. gang.... Julelys som ikke funker og mannen som blir kjeppjaga ut for å kjøpe ny stjerne.

Neida, vi smiler på bildene og humrer det litt bort. "Disse travle tider", sier vi, og blunker litt sånn spøkefullt med øyet. Unger som har juleavslutninger.... på skolen, på fotballen, på turn... og foreldre som kjører skytteltrafikk for å hente og frakte dem. Som klapper på sidelinja og tørker en stolt tåre med jakkeermet. Man sier ingenting om at tårene egentlig er fordi man mest sannsynlig brant seg på stekeplata istad, eller at man innser at man ikke rekker alt i år heller....

Vi forteller om lavkarbo livsstil og perfekte bakverk som trylles frem uten sukker, egg, mel og melk. Vi sier ingenting om at man åpna og tømte hele haribo-kalenderen kvelden før, i ren desperasjon etter sukker......

Livet er herlig. Litt sånn herlig perfekt uperfekt. Til syvende og sist handler det om øyeblikkene vi lager i hverdagen. Greit, så rekker vi ikke alt å år heller da. Eller så griner ungen på julebildet i år. Eller så går du med hullete strømpebukse på julaften....

Fuck it! Det er jo livet! Det er jo dette det dreier seg om.... og ikke minst så er det slik de fleste kjernefamilien har det.  Jula handler ikke om det perfekte. Det handler ikke om å gå ned 10 kilo. Det handler ikke om å pynte det vakreste treet. Det handler om å nyte øyeblikkene. Om å gjøre så godt man kan. Javel, så ribba jeg både en og to Haribokalendere da og føkka opp hele ketosen på null-komma-niks. Men jeg klarte å snu igjen i tide. Man tar en U-sving om man kjører feil, ikke sant? Man kjører jo ikke helt til Trondheim når man egentlig skal til Bergen?

I går bakte jeg Sarah Bernard..... Lavkarbo selvfølgelig... de smakte helt nydelig. Litt sånn.... perfekt.... 🤣 oppskrifta får dere i morgen. For nå har jeg ikke tid.... Skal lage middag til 5 menn her, som mannen min får på besøk... før jeg drar opp til min gode venninne, Anne-Mette og blir der noen timer i koselig selskap. Men først må vi rydde... og vaske.... få bort hybelkaninene.... og gjøre hjemmet vårt perfekt for besøk...

.........før det ser like jævlig ut igjen i morgen 🤗

 

Takk for at du følger meg på bloggen ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat: miss_sophie83

Min boks er fylt med lavkarbo marsipan 🤗

Jeg befinner meg i en juleboble om dagen. Hører på julemusikk til den store gullmedalje. Det lukter pepperkake hver gang jeg kommer inn i stua, fra det fine pepperkakehuset jeg pyntet her om dagen. 

Jeg fyller dagene med små koselige prosjekter frem mot jul. Jeg forsøker å ikke stresse, men å ta en ting ad gangen og kose meg med det jeg gjør. Finne roen og julestemningen og ikke minst lage sunnere varianter av julegodtet vi er så glad i. Livsstilsendring trenger ikke være en superstrikt diett der man ikke kan unne seg noe godt i ny og ned. Men selv lavkarbo kosthold krever "alt med måte"-mentalitet og det er lurt å være kreativ og finne sunnere løsninger når man skal kose seg litt ekstra, slik at det ikke går på bekostningen av å leve på ketogen diett. Og når smaken blir sååå god så ser jeg ingen grunn til å dytte i seg sukker i utgangpunktet,  om man lever lavkarbo eller ikke....

Anyway, i går var det julemarsipan som stod på lista mi over juleprosjekter her i huset. Jeg er overrasket over hvor digg den ble! Lavkarbo versjon av marsipan er så verdt et forsøk og her får du oppskriften 🤗

 

LAVKARBO MARSIPAN

200g sukrin melis 

500g malte mandler eller grovt mandelmel

3 eggehviter (medium egg)

4-5dr mandelessens (Kan sløyfes)

 

 

 

SLIK GJØR DU:

Bland ingrediensene sammen i kjøkkenmaskin. Tilsett mer eggehvite hvis den blir for tørr eller mer mandelmel om den blir for våt. Prøv deg frem. Kna sammen marsipanen på slutten for hånd for å blande godt. Rull kuler eller stenger og pynt gjerne med sukrinsjokolade eller annen sukkerfri type.

 

 

Legger ved bildet av årets pepperkakehus også. I år ble det selvfølgelig rosa, siden 2017 har blitt mitt rosa år 🤗

 

Ha en strålende adventstid videre folkens 🎄

 

 

Takk for at du følger meg på bloggen ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat: miss_sophie83

 

Oppskrift lavkarbo pepperkaker!

Juletiden er den koseligste tiden i året synes jeg. Jeg er så takknemlig for å ha en stor familie rundt meg som tar vare på hverandre. Ikke bare i juletiden, men i hverdagen generelt. Julehøytiden er tiden vi bruker på familiekos og hygge. Et evig forsøk på å stresse ned og nyte. Nyte duften av julebakst, gløgg og peiskos. Duften av nyhogd juletre og klementiner. Stjerner i vinduene og stearinslys.

I dag åpner vi luke 6 i adventskalenderen vår. Alle julegavene er allerede kjøpt inn. De venter på å bli pakket inn i koselig papir. De siste årene har vi blitt ferdig tidlig med julegaveshopping. Det er deilig å slippe alt tjas og mas i siste liten og heller kunne sette av et par kvelder i desember med innpakking mens jeg hører på julemusikk i stua og drikker deilig gløgg. Skikkelig julestemning!

Jeg gleder meg til å bake litt til jul også og i år er intet unntak, til tross for lavkarbolivet. Jeg har gjort et dypdykk på nettet for å finne gode oppskrifter og havnet inne på en bloggen "Bare Holm" av Elisabeth Holm (bloggen hennes finner du her). Hun jobber mye på kjøkkenet for å finne frem til gode oppskrifter og denne fristet skikkelig, så da måtte jeg jo bare prøve.

Så i går var det duket for pepperkakebaking! Jeg har alltid likt kjøpepepperkaker best men i år er jeg jo nødt til å bake de selv siden de må være lavkarbo.

Og de viste seg å både smake, lukte og ikke minst, se ut som skikkelig pepperkaker. OMG! Disse smaker skikkelig digg og er absolutt en skikkelig god erstatning for oss som vil opprettholde ketosen vår, selv i jula eller for dere som bare vil kutte ned på sukkeret og spise litt sunnere pepperkaker.

Så her kommer oppskrift samt steg-for-steg bilde lenger ned:

 

LAVKARBO PEPPERKAKER 

100g fibersirup gold

4 store ss sukrin gold

3ts kanel

1ts kardemomme

1ts ingefær

1ts pepper

1/2ts nellik

1/2ts salt

*Ha alt i en kjele og bland godt.  Kok så vidt opp før du trekker kjelen av plata.

TILSETT DERETTER (I denne rekkefølge):

100g meierismør eller kokosolje (rør inn)

100g fiberfin

170g mandelmel

1ts fiberhusk

2 egg

*Bland godt til en tykk røre/deig. Strø mandelmel over og pakk deigen/røra inn i plastfolie og la stå i kjøleskapet i minst 1t eller helst over natten.

Kjevle ut deigen i tynn leiv og trykk ut figurer og og stek på 180grader i 8-10 min. Steketiden er avhengig av ovn, størrelse og tykkelse på kakene. 

Avkjøl på rist og pynt evt. med melisglasur. Jeg brukte eggehvite, sukrin melis og litt limesaft.

Jeg lagde kakene ganske tynne og fikk da 47 stk. Det utgjør ca.1,2KH/stk.

 

Håper dere liker denne. Gi gjerne tilbakemelding på hva dere synes, evt tips til forbedring 🤗

 

Flere spennende oppskrifter kommer fremover 😉

 

Takk for at du følger meg på bloggen ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat: miss_sophie83

 

Litt av alt 🤗

"Good afternoon mrs. Brubakken, would you like some champagne?" Flyvertinnen smiler bredt der hun holder et brett med div. velkomstdrinker stødig i den ene hånda. Hun setter et glass champagne på en glassbrikke ved siden av meg og lurer videre på hva jeg ønsker som forrett og hovedrett på flyturen..... 

Jeg føler meg som en dronning. 10 timers flytur venter og vi sitter i romslige første klasse skinnseter. 1 uke i Texas er over og vi er nå på vei hjem. Vi har opplevd mye på kun én uke. Rancher, Rodeo, storby, småby, høykarbo og lavkarbo. Jeg har trent 2 styrkeøkter og 2 intervalløkter på fitnessrommet på hotellet og jeg har gått en tur på 1,5t inn til Downtown Dallas. Jeg har ikke vært så dedikert til lavkarbo som jeg både ønsket eller hadde planer om. Når du sitter på førsteklasse og blir tilbudt champagne så takker du ja 🤗 Det handler om å nyte livet. Jeg har ikke tatt helt av heller så dårlig samvittighet har jeg faktisk ikke. 

Så når jeg sitter her med champagneglasset i hånda vet jeg at ferie er ferie og at hverdagslivet kommer fortere enn man aner. Det er ikke det man konsumerer på ferien som ødelegger helsa, men alt man konsumerer resten av året som teller!

 

Takk for at du følger meg på bloggen ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat: miss_sophie83

 

Karbosmell...

Jeg sitter inne på badet på hotellrommet vårt. Klokka er 06.30 og jeg har bestemt meg for å lette litt på topplokket mitt og være ærlig med dere. Den dårlige samvittigheten jeg la meg med i går har jeg heldigvis sovet bort. Jeg sitter her med treningstøy, på vei ned for å trene bort synder.......

Dagen begynte så bra. Yoghurt naturell med hjemmelaget granola til frokost og lasagnerester til lunsj før vi dro. Aldri har jeg vært så rolig og avbalansert før en USA tur. Ikke noe stress. Alt var pakket og klart dagen før og bikkja var levert tidligere enn planlagt. Vi kunne sette oss ned og spise litt mens vi ventet på at vi skulle kjøre avgårde. Smooth, tenkte jeg. Alexander mente vi endelig har blitt litt mer voksne og jeg nikket blidt mens jeg tenkte at det var nok bare litt stille før stormen.... Voksne? Blir vi noen gang voksne? Jeg har en formening om at voksne blir man ikke helt før man får barn. Har man ikke hatt rutiner før så blir man ihvertfall tvunget til det da. Håper det stemmer for oss..... Nok om det.

Vel inne på ferja. Setter oss inn på Bris café og planen er å ta oss en salat. Så kommer lukten smygende. Lukten av julemat.... Julemat er jo innafor det, bare man dropper poteta. Vipps sitter vi der med hver vår tallerken. Jeg med juleribbe og masse grønnsaker, han med laks og grønnsaker. Spesialbestilt uten ditt og datt fordi vi ikke spiser karbo. Smoooth....... "Maten din inkluderer kaffe og dessert" hører jeg kassadama sier. "Nei takk" sier jeg, litt stolt av meg selv, da hun forteller at det er en "nyyyyydelig riskrem". Jeg kunne ta frukt isteden men det er jo en del karbo det også, så jeg nøyer meg med kaffen. Henter kaffe og stikker bortom bare for å se på desserten. Går bort og setter meg igjen. Alexander flirer litt av meg. Det stemte det hun sa.. .. riskremen var nyyyydelig. Sausen kunne vært bedre men so what.... jeg trøkka det ned. DAMN!  Innrømte at det var jævlig teit men la gå. Snu i tide er viktig...

For å gjøre en lang historie kortere så gikk gårsdagen slik:  Stod opp 03.45 på hotellet i Sverige for å rekke flyet.

🖤Frokostpose på veien fra hotellet: Rundstykke..... DAMN! 

🖤Loungen på flyplassen i sverige: Fettkaffe bare for å komme inn på riktig spor igjen. WOOPWOOOP!

🖤Flymat til Frankfurt: Yoghurt naturell og fettkaffe. 

🖤Loungen i Frankfurt: Eggerøre, kjøttpålegg og agurk.

YESS! Dette går veien! Sååååå flink atte!

🖤Flymat mot Dallas: Kort sagt NOCARBS..... 

Sååååååå gikk det til helvete igjen.

☡Sjokolademandler: swoooop ned i magan. FAILURE DELUXE!

Etter masse venting for å få bagasje og nesten 2t venting på bil var vi gør-trøtte og syyykt sultne.  Hadde bestemt meg for å ta siste karbosmellen på Texas Roadhouse. Der har de en sykt digg bollelignende greie som ventemat med pisket smør tilsatt honning og kanel. Helt himmelsk.

Var derimot ventetid i over 30min på den restauranten, så vi endte opp på kinesisk BUFFE restaurant. Å dukke opp på buffe når man er trøtt, sulten og fullstendig ukritisk er jo en skivebom uten like! I går var det intet unntak. Til og med Alexander ristet på hue av meg. Jeg skammet meg skikkelig. Maken til karbomaraton! Det så ikke bra ut..... Vi snakker, Ris, brød og loads of sukkerbombedesserter 🙈

Så her står jeg nå da. Klokka er nå 07.30 amerikansk tid. Treningstøyet er på. Fitnessrommet venter og jeg er ved godt mot..... igjen.....

 

Man snur tross alt når man har kjørt feil.....💪

 

 

Takk for at du følger meg på bloggen ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat: miss_sophie83

 

Oppskrift på lavkarbo lasagne 🤗

I jungelen av oppskrifter på nett så har jeg funnet ut at vi fremdeles kan spise lasagne her hjemme. Lavkarbo betyr egentlig bare at man må tenke litt utenfor boksen.

Det er fortsatt helg og det er lov å kose seg litt ekstra. Derfor kommer oppskrift på en skikkelig digg lasagne laget fra bunnen. Lavkarbo selvfølgelig 😉 Bønnelasagne-plater kjøpte jeg i Sverige.

Denne oppskriften fyller en mellomstor form og metter 3-4 mennesker. Den inneholder 8-10 KH pr.porson og det er jo helt fantastisk! 

 

FREMGANGSMÅTE:

Stek  løk, presset hvitløk, paprika og revet gulrot i en kjele til det blir blankt og mykt. Tilsett hakkede tomater på boks. La det putre i minst 30 minutter mens du steker kjøttdeigen. Hiv oppi kjøttdeigen og la det putre videre mens du lager ostesausen.

 

OSTESAUS:

Smelt en klatt med smør i en kjele. Tilsett fløte, salt, pepper og muskat og varm opp til kokepunktet. Hiv oppi halvparten av revet ost og rør med visp til en tykk og jevn saus.

 

Legg lag i lag: Kjøttsaus og lasagneplater (jeg brukte ca.40g) i en ildfast form. Avslutt med ostesaus og resten av osten på toppen. Og stek på 200 grader til det putrer og osten er gylden (ca.30-40min)

 

Server med frisk salat 🤗

 

 

Takk for at du følger meg på bloggen ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat: miss_sophie83

Et steg videre.....

Det knitrer i peisen og ute blåser det surt. Det er høst. Jula nærmer seg med stormskritt og før jeg vet ordet av det så er vi over i 2018.... Og i februar fyller jeg 35... Jeg kjenner angsten griper litt tak i meg når jeg tenker på det. 35 år er jo ikke akkurat ungt... Men det er jo ikke gammelt heller.... Jeg HATER å bli eldre. Siden jeg fylte 30 så har jeg virkelig hatet det. Enda et år eldre og fremdeles ikke gravid. Enda ett år eldre og fremdeles uvisst om jeg noen gang vil bli det. 

Nå når vi endelig har fått et bein innafor på fertilitetsklinikken i Porsgrunn så er det flere kilo som har lettet fra mine skuldre.  Allikevel så kjenner jeg av og til på redselen.  Redselen for å ikke få til det vi ønsker oss mest.

I går hadde jeg en dårlig dag. De 2 siste ukene har vekta stått stille. Jeg har gått ned i centimeter og kroppen føles bra, men vekta har stått stille. Det føltes deprimerende. Et skikkelig slag i trynet.  Selv om jeg egentlig vet at alkoholen forrige helg mest sannsynlig er årsaken, så ble jeg så utrolig lei meg og jeg bare kjente at den motivasjonen jeg har hatt, bare forsvant.  Heldigvis hadde jeg en oppløftende samtale med Bianca, min fantastiske BMI-Kontakt på fertilitetsklinikken. Hun klarer liksom alltid å hjelpe meg å finne tilbake motivasjonen og gløden igjen. I tillegg gå hun oss time til samtale 21.desember, for å gå igjennom veien videre. Informasjon om behandlingen som venter og medisinene som jeg skal bruke. I tillegg skal vi få resepter og målet er å komme igang på nyåret en gang.  

Jeg begynte å sippe. Ble bare så rørt og det var som om virkeligheten bare traff meg i trynet igjen. Dette kommer til å skje! Og jeg gir aldri opp! Jeg jobber med å få vekta ytterligere ned og selv om det stopper opp så gir jeg meg aldri. Så gira er jeg på dette nye livet med lavkarbo, at jeg har fått time hos Dr.Sofie Hexeberg 16.november. Hun er lege med spesialisering på kosthold og ikke minst, lavkarbodronninga vår. Jeg gleder meg til å få hjelp av henne til å nå målet og få mer innsikt i hvordan lavkarbo kan hjelpe meg å få en sunn kropp.

I mellomtiden drar vi utenlands igjen. Denne gangen skal vi til selveste Dallas i Texas (USA) og vi reiser allerede på tirsdag! Det blir spennende og ikke minst utfordrende å se hvordan lavkarbolivet blir i USA og ikke minst så trenger vi et avbrekk fra denne bobla vi lever i her hjemme om dagen.

 

6 kilo igjen. 6 kilo til et helt nytt liv starter. 6 kilo til første injeksjon. Bare 6 kilo..... Og et berg av vilje...

 

 

Takk for at du følger meg på bloggen ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat: miss_sophie83

Kjøkkenet er husets hjerte 💗

"Mmm...... det lukter godt!" Kommentaren fra Alexander har blitt dagligdags der han kommer snikende bak meg og lukter ned mot grytene. Jeg koser meg der jeg står og lager mat. 

Det putrer i panna og i gryter om dagen og lukten av hjemmebakt slår deg i trynet når du kommer til oss. Jeg har havnet i lavkarbo-bobla og dette er virkelig noe for meg. Endelig kjenner jeg på gleden for matlaging igjen. Vi koser oss med deilig mat og alt blir laget fra bunnen av med friske råvarer. Og når vekta peker nedover så viser det at dette faktisk funker! Borte er halvfabrikata mat og Toroposer. Borte er hvetemelet og borte er sukkeret.

Vi har hatt en real opprydning hjemme i kjøkkenskapene våre. Det er nødvendig om man skal lykkes med lavkarbo over tid. En helt ny verden av mel har åpnet seg for meg. Kokosmel, sesammel, mandelmel. I tillegg er det en del å sette seg inn i. Karbo er ikke bare karbo har jeg forstått....

Det mest utfordrende for meg som har levd HØYkarbo i åresvis er jo da å måtte kutte ut brød og pasta. Rett og slett fordi det er en vane som er så innprinta og som det vil ta tid å kvitte seg helt med. Hva blir det til frokost da liksom? Pålegg og salat?  Hm...... heldigvis finnes det lavkarboalternativer til det aller meste og i dag så deler jeg en fantastisk brødoppskrift med dere.  Jeg har kalt den Sofies Lavkarbobrød og den er et resultat av en del research på nettet og litt justering her og der for å få et perfekt resultat.  Oppskriften passer bra til både brød og rundstykker. 

 

SOFIES LAVKARBOBRØD

8 egg

6ss olje

1/2 beger seterrømme

1/2 beger cottage cheese 

120g kruskakli

100g hakkede valnøtter 

100g sesamfrø

80g linfrø

1,5ss fiberhusk

3ts bakepulver

1ts salt

 

SLIK GJØR DU:

Bland det tørre i en bakebolle og tilsett deretter egg, olje, rømme og cottage cheese. Rør alt sammen til en seig røre og la svelle i ca 10 min.

Fordel i brødformer evt muffinsbrett av silikon for luftige rundstykker. Stekes på 180grader i 45-55min.

Jeg fordelte denne oppskriften på 2 x 1liter brødformer og i 9 muffinsformer på et silikonbrett (uten papirformer!). Fordelt på totalt 24 skiver og 9 rundstykker så blir det i underkant av 1 KH/stk, eller 0,8 for å være helt nøyaktig 😉

 

Ha en strålende dag!

 

 

 

Takk for at du følger meg på bloggen ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat: miss_sophie83

Food baby, food!

Suppedietten var et kapittel for seg selv. Jeg hadde litt rett i at dietter ikke er noe for meg. Jeg er jo så glad i mat! Ikke for det, suppa var kjempegod og jeg lager den gjerne igjen. Men alle disse restriksjonene tar livet av meg. Ja, jeg gikk ned 1kg de første 3 dagene.... og der stoppet det. Ikke et gram mer gikk jeg ned. Så lite motiverende var det, at jeg takket for meg etter én uke, til tross for at jeg ivrig hadde laget nye 7 liter suppe i en tønne av en kjele for en uke til. Snakk om skivebom! Takke meg til at kål bare koster 1,90 på rema i disse dager....

Så hvor står jeg hen nå? For dere som følger meg på snapchat og/eller instagram så har dere nok fått med dere min nye hverdag.  Nok en gang ville Marianne (kokken på Nordagutu) rivd seg i håret.... For nå har dama pokkærn meg begynt på Lavkarbo nå..... Altså klin motsatt av alt jeg har lært på Nordagutu! Og det beste er at JEG ELSKER DET! 

ENDELIG smaker maten skikkelig godt igjen. Mesteparten av karbohydratene jeg nå spiser, kommer fra grønnsaker. Protein og fett kommer hovedsakelig fra kjøtt, fugl, vilt og fisk . Og det beste er at jeg slipper å spare på pålegget..... 1 fattig osteskive meg opp i rattata'n! 

Meierismøret har fått sin faste plass i kjøleskapet vårt og vi kan kose oss glugg med alt "det gode". Det er en ny verden som har åpnet seg. Jeg er rimelig fersk i gamet, og det er en del å sette seg inn i men dette er ingen kur eller diett, dette er en livsstil som jeg føler jeg kan leve med! Og når vekta peker nedover så beviser det at dette funker, om ikke til og med enda bedre, for meg personlig ihvertfall.

Jeg føler ikke lenger et evig sug etter karbo i form at godteri eller potetgull.  Jeg koser meg 110% med maten og ikke minst så har jeg fått tilbake gleden for matlaging på kjøkkenet og det er LENGE siden sist for å si det sånn. Så nå om dagen så er jeg i full gang med å prøve å sette meg litt mer inn i dette lavkarbolivet og det innebærer også naturlig nok at kjøkkenet nå om dagen blir brukt MYE. For nå er det ikke mye ferdigsupper eller halvfabrikata for det inneholder loads of carbs! Her må man kokkelere og lage mat fra bunnen. Med fokus på rene råvarer og å unngå farseprodukter. Og ikke minst er jeg på leting etter gode oppskrifter på lavkarbo-bakst og annet spennende som vi kan bytte ut brød og pasta med. Så har dere tips der ute så fyr løs 😃

Og i denne letingen så fant jeg den beste pannekake-oppskriften EVER! Disse smaker ikke eggeomelett. Vil jeg ha omelett så lager jeg jo bare omelett... ikke pannekaker som smaker det!

AMERIKANSKE LAVKARBO PANNEKAKER

4 egg
1 ss sukrin gold
1/2 ts vaniljepulver 
1 ts bakepulver 
1 ts salt
2 ts kardemomme
2 dl mandelmel
1 ss fiberhusk
150 g Seterrømme                                 

0,5dl vann

0,5 dl Fløte                         

 

FREMGANGSMÅTE:

Visp egg og sukrin sammen.

Tilsett rømme og visp til en jevn røre.

Tilsett alt det tørre. Og spe deretter ut med vann og melk.  La svelle i 5-10min.

 

På denne oppskrifta ble det 11 små amerikanske pannekaker på str med "lapper. Da tilsvarer det 1,5 KH pr stk 😃(jeg legger inn alt i kostholdsplanleggeren som du finner her)

Server med det du vil. Smør, rømme og bær, ost og skinke, egg og bacon, fibersirup gold.. ....

The sky is the limit!

 

 

Takk for at du følger meg på bloggen ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat: miss_sophie83

 

Dietthelvetet 🙈😫

"Dag 4: spis 1-8 bananer gjennom hele dagen, 8 glass melk og suppe"......

Det er ikke til å tro.... Jeg, som har null tro på dietter og annet dilldall. Jeg som eeeelsker mat og som hater strenge restriksjoner på hva jeg kan spise.... Jeg som hyler høyt opp om at sunt og variabelt kosthold i moderate mengder er nøkkelen til varig vekttap og livsstilsendring.... JEG, har gått på tidenes diettsmell!

Marianne, kokken på Nordagutu ville nok ha rivd seg i håret.... Har jeg ikke lært en DRITT liksom?  Sannheten er at jeg må innrømme at det er loads of carbs i matopplegget fra Nordagutu. Ja det funker jo på et hvis, jeg gikk jo ned 19kg på det.... men allikevel så har jeg i det siste stilt meg undrende til at kroppen min har så godt av å spise så mye karbo hver dag. 

I tillegg så har jeg som jeg skrev forrige gang, et delmål om 10 kg ned for å få startet med behandling for prøverør. Bianca, min herlige BMI-kontakt på fertilitetsklinikken, prøver å få meg til å ikke fokusere så mye på behandling og heller fokusere på livsstilsendringen slik at det ikke blir for mye for meg på én gang. Jeg forstår jo poenget hennes, men allikevel så er det fryktelig vanskelig. Dette her har vi villet i såååå å mange år og klokka tikker... den tikker så til de grader og vi gleder oss så utrolig til å bare komme igang.

Så da sitter jeg her da.... midt oppi diett-helvetet.... og eter banan så det fråder av kjeften... og drikker melk.... og spiser suppe. Jeg er usikker på hvorvidt denne "sykehusdietten" stammer fra noe som helst sykehus, men suppa er skikkelig digg, selv 4 ganger om dagen og etter 4 dager så gleder jeg meg til den! Kroppen føles lettere, hodet litt klarere og 1 kilo ned på 3 dager.  Så da fortsetter jeg litt til. 

(Gårsdagens middag.....  smakte ufattelig godt selv om jeg savner et saftig kjøttstykke på den tallerkenen....)

 

Mens gubben spiser kylling med ris og bernaise så er det banan som står på min meny i dag. Og eneste grunnen til at jeg holder ut banandagen ligger til tining i kjøleskapet as we speak. En deilig biff som skal nytes i morgen. I morgen er det nemlig biffdagen og min første kjøttbit på 5 dager! Det skal virkelig nyyyytes 😀

 

Takk for at du følger meg på bloggen ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat: miss_sophie83

NY BEGYNNELSE 🌱

"Hvor mange barn har du da?"

 

Hun kikker spørrende på meg med et smil og et forventningsfullt blikk..... Det stikker til i mellomgulvet, men jeg klistrer på meg smilet som vanlig og sier som det er, at jeg har ingen barn.... ENNÅ. Med trykk på ENNÅ. Jeg legger til at vi bare har 3 firbeinte pelsvesener hjemme og ler litt sånn påtatt.... ihvertfall føler jeg det litt sånn. Dama som spurte ser litt himmelfallen ut. Som om jeg har fortalt at jeg hater unger eller noe. Forventningene er så store at sannheten kommer som regel litt ploms på. Vi har tross alt vært gift i 8 år..... og jeg er 34 år gammel... De fleste tenker vel kanskje: WHAAAAT?! Har dere ikke barn? Med trykk på ba-a-a-arn!  Og noen tilfører også litt sånn kjekt : "Hvor gammel ER du da? Må'kke vente for lenge vet du.... du vet... den klokka tikker...."

Men de fleste tenker seg om litt og tilføyer litt sånn halvflaue at jo, det er jo ikke alltid så lett og bikkje og katt er jo mye jobb det også og veldig koselig.... Litt sånn "ro, ro til fiskeskjær". 

Min beste side (mener ihvertfall jeg) er at jeg er ærlig. Jeg surra nok mye rundt grøten tidligere men de siste voksne årene så har jeg gitt litt faen. Det beste er jo å være ærlig, er det ikke? Så slipper folk å hviske eller prate rundt om meg fordi de ikke vet. Å være overvektig er kjipt nok det, om ikke folk skal hviske rundt og himle med øya om jeg tar meg en sjokiss eller ha medlidenhet i øynene om jeg bestiller burger på restaurant (noe jeg faktisk sjeldent gjør, bare for å ha sagt det). Så å si at, ja jeg er overvektig og jobber med saken, skrive om det her på bloggen og fortelle alt det folk lurer på, er for meg såååå mye bedre. Det samme gjelder også spørsmålet om barn...

En gang fikk jeg positiv test.... da hadde den gått ut på dato..... Forbanna dritt-test! Den andre jeg tok rett etterpå var (selvfølgelig) negativ. Men greia er jo da, at vi har forsøkt lenge og nå har vi sammen med fertilitetsklinikken, landet på at vi skal få prøverør eller IVF som det heter.

Igjen dukker det jo da opp en utfordring og det er jo her livsstilsendringen dukker opp på nytt. For JA, det har vært en berg og dalbane uten like og JA, motivasjonen kommer og går.  Men hvis det er NOE som kan motivere meg mer nå, så er det jo nettopp det å få barn før jeg blir for gammal og skranglete!

Det er en BMI grense på 32 for å få prøverør og du skulle bare visst hvor mye jeg har forbannet meg selv på at det hadde jeg jo i fjor sommer før jeg dro på meg 9kilo igjen! Men gjort er gjort og spist er spist. Jeg har tilgitt meg for den blemma og det viktigste nå er å se fremover. Jeg er nå godt igang med fortsettelsen på min livsstilsendring. 11 kilo skal bort for å nå mitt delmål på 84 kilo. Allerede nå så har jeg gått ned 3,6 kilo på 3 uker og det føles litt lettere oppe i hodet for hver dag. 

Alle venninnene mine har barn. Både 1, 2 og 3 unger har de poppet ut og nå klinker hun ene snart til med 2 på rappen og blir 4 barnsmor. For all del, det er jo utrolig koselig og jeg er såååå glad på deres vegne, men huttetuuuu, hvor mange kvelder har det ikke vært snakk om bleier og amming og snørring og Gud vet ikke hva....?! I åresvis har jeg sittet der. Nikket og smilt og liret av en og annen kommentar for å delta i samtalen om DEN DIGRE bæsjen som XX fant i bleia her om dagen.

 

 

 

Snart er det min tur....... Når de TROR de er ferdige med småbarnsperioden og bleiealderen endelig er forbi..... Da er det min tur 😂😀

 

Terapi for sjelen......

Elven sildrer jevnt og trutt nedover. Kanoene våre flyter jevnt bortover og det eneste vi hører er fuglekvitter og årene som av og til slår forsiktig inn i kanten på kanoene i et åretak. Dette er virkelig livet.  Ren terapi for kropp og sjel....

Mannen min har virkelig tatt vår livsstilsendring til nye høyder. Han bestilte 3 kanoer til utlån og her sitter vi. 7 stykk som er ute på eventyr. Vi har pratet om det en stund.  Så deilig det hadde vært å hatt kano eller kajakk! Ut på tur aldri sur! Rolig og behagelig. Uten frustrasjon eller hyl og skrik. Legge bort all irritasjon og bare flyte med. Så planen var klar: Låne tre kanoer, padle ned Leirkup og helt ned til Lilleelven i Porsgrunn og videre opp elven mot Skien. Så skulle vi parkere kanoene på Borgestadholmen der vi bor, grille og kose oss. En perfekt dag! 

Været var virkelig med oss. Vestene lå klare og etter å ha drevet litt research så var vi helt bombesikre på at dette skulle bli tidenes kanotur.....  


FØR: Bilde tatt de første meterne.... Idyllisk og flott.....
 

Så feil går det an å ta......

Solen tittet frem. Det var blå himmel med noen hvite bomullsdotter som lå spredd utover.  Det er sant som jeg skrev. Fuglene kvitret. Men det var nesten umulig å bite seg merke i det, når min øredøvende volum desibel skingret igjennom alt som i det hele tatt kunne minne om naturlyder nedover elven. Plasking fra vannet var ikke de rolige og balanserte åretaka.  Det var oss som desperat forsøkte å holde kanoen steady.  Når hindringene dukket opp én etter én og gjorde sitt for å sette oss ut av spill. Alexander og jeg trodde vi var smarte.  Traumatiske opplevelser som barn der man forskremt sitter i en båt med århundrets mest ubehagelige oransje redningsvest, har gjort til at vi har tatt noen grep. Vi tok med Helly Hansen flytevest med patron.  Du vet, sånne som ser fancy ut på. Liten og nett og som blåser seg opp ved kontakt med vann..... lite visste vi hva som ventet nedover elvestryket.... 

Det skulle gå nøyaktig 1,5 minutt før helvetet ble en realitet.  Tidvis grunt vann gjorde at vi måtte ut av båten. Flere ganger. Smarte som vi trodde vi var, hadde vi i det minste tatt på høye gummistøvler. Vi ville jo ikke bli våte på beina.... Men hva pokker hjelper det når støvlene er 20 cm høye og vannet er 35 cm dypt? Enkel hoderegning og man skjønner raskt hvor det bærer hen. Gummistøvler har noen unike egenskaper. Den samme gummien som liksom skal holde vannet ute, har også en pussig bieffekt.  Vannet, som under de villeste omstendigheter skulle finne på å havne OPPI, BLIR DER. 

Så har vi kanoer. I utgangspunktet rimelig stabile sådan. Om man SITTER I RO OG PADLER.... Den viste seg å ikke være fullt så stabil når man STÅR i den, skal UT av den eller som i Alexanders tilfelle: ikke bare legger seg ned i den, men ned på den ENE SIDEN..... Det sier seg selv. De som trodde at kajakker var det eneste som kunne gå rundt, tar feil. Åh såååå feil... Realiteten ga meg et realt spark i ræva. Før jeg visste orde av det, så lå jeg der. Og svømte og kavet, hostet og harket i skittent elvevann. Bergans sekken lå og fløt ved siden av meg og POOOOOFFFFFFFFFFF!!! DER blåste vesten seg opp......

Og den oransje vesten jeg måtte bruke som 3 åring....? Er INGENTING mot en oppblåsbar vest.... jeeeeeezzzzz! 


ETTER: Bildet taler for seg.......
 


Min svigerinne Borghild FØR og ETTER.......
 

Flere knall og fall ventet som perler på en snor. Det gikk over stokk og stein. Bokstavelig og praktisk talt. Gjennom busker og kratt. Porsgrunns "Amazonas" hadde brått forvandlet seg til å bli elva fra helvetet..... og midt i all elendighet, hyl, skrik, frustrasjon og en hel haug med latter..... der padlet vi desperate. 7 professor Drøveler på eventyr.... Jeg tipper vi padlet rundt 500m i LUFTLINJE før vi rett og slett la inn årene. Tre kanoer og 7 plaskvåte og desperate eventyrere fikk kavet seg ut. Så stod vi der da. På et svært jorde, midt på fuckings bøgda. Slitne og medtatte og med en muggen bonde som grinete forklarte hvor skapet stod. Fuck bonden. Han kunne ta seg en bolle. Og hadde jeg hatt en bolle i den dyvåte sekken så skulle jeg kasta'n i hue på'n.

Livsstilsendring har mange sider.  Alexander og jeg er beredt på å ta turen ved hornene og nekter å gi opp kanotur. Etter at den verste frustrasjonen hadde gitt seg var det jo lettere å se humoren i det og under grillmaten på verandaen så var vi allerede igang med planlegging av tur nr.2......

LEIRKUP HERE WE COME!



 

Takk for at du følger meg på bloggen ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat: miss_sophie83

 

 

Kvinnan full av vann 💧

En lett men kjølig bris,siver inn gjennom vinduet, og vekker meg i det den treffer de bare tærne mine som stikker utenfor dyna. Det er siste dagen på Nordagutu og selv om vi har mulighet for å få innvilget ytterligere 2 ekstraopphold fremover, så er det aller siste dagen med gruppa vår....  Ute er det grått og trist. Små og lette regndråper drysser fra himmelen som er dekket av hvite og grå skyer. Klokken er 06.51 og klumpen i halsen begynner allerede nå å melde sin ankomst. 



 

Det er pokker ikke lett å være avbalansert når en er over gjennomsnittet følsom og lett tar til tårene. På en dag som i dag så var det tydeligvis hakket verre enn normalt. Eli Renate hadde i dag skrevet et hyggelig og artig dikt som skulle leses opp til alle oss og de ansatte på Nordagutu.  Latteren burde sittet løst men istedenfor så var det tårer og småhulking som presset seg ut fra meg. Så ille var det faktisk, at jeg måtte gå inn i et annet rom da vi skulle klemme hverandre etterpå. Eli Renate fant meg småhulkende og rødsprengt i både ansiktet og øynene inne på utstyrslageret.  Det føltes som om vannkrana var skrudd på og det var 2 liter vann som på død og liv skulle ut av mine tårekanaler. Seinere skulle vi ha bakkeintervall med Therese og på vei ned bakken etter at 4minutteren var ferdig så kom tårene igjen. Resten av dagen ble jeg bare kalt sippeguri av Espen og det var jo forsåvidt helt sant også.... 

 

I Telemarks dype skoger, der finnes ei lita bygd. 

Det ser ganske uskyldig ut, koselig og trygt. 

Damene her de lokker på deg, "velkommen skal

du være!  

Nå skal du på livsstilsendring

og masse nyttig lære."

En haug av forventningsfulle tjukkaser 

finner sine rom.

Så går vi ned i en treningsal, de sier "bare kom!"

Vi blir så delt i grupper, gruppe 1 eller 2 vi får

Lite visste vi at gruppa ble du stuck med i 1,5 år...

 

 

Ut av intet skriker de: "FÅ PÅ SYKKELKLÆR!

INTERVALL MED PESING OG GRINING, DET ER

DERFOR DU ER HER!"

Skjønner de ikke at av å bare gå på rommet ble

vi svett? 

ÅÅH Nei du! Sykling på den fæle greia er visst

jævlig morsomt og fryktelig lett!

 

 

Kostundervisning, nå skal vi endelig lære oss

Å lage deilig mat fra bunn.

Så står de der med smilet sitt "det er ditt eget

valg å være sunn".

"Vet dere hvor mange kalorier som er i ei bolle?"

Så befaler de at snaue to spiseskjeer saus får

holde...

 

Egentlig er vi alle redd for damene på kjøkken

De lokker på oss og forandrer våre tanker som

om de var nøkken.... 

Så veier vi vår mat og håper at de ikke ser

at vi tok ekstra gram av både kjøtt og saus og

mer.

 

Kroppen skal veies og magen skal måles

Tanker skal deles og trimmen skal tåles.

Men jaggu har de fått oss til å skjønne noe kjekt

At om du følger råd du får, så går du ned i vekt.

 

 

Så vi har kanskje ikke hatt det så fryktelig ille

Og attpåtil har Marianne sagt at det ikke er

usunt å grille!

Så takk til alle dere som jobber her

Vi ønsker dere lykke og hell

Og tusen takk for at dere har lært oss å like oss

selv.

 

Dette diktet skrev Eli Renate og leste opp i dag. Det beskriver mye av hvordan tiden på Nordagutu har vært for oss, selv om det selvfølgelig er satt litt på spissen. 

Så til alle dere flotte mennesker som jeg har blitt kjent med på Nordagutu: Dere har gitt meg så uendelig mye. Dere har gitt meg vennskap. Dere har gitt meg glede, dere har gitt meg latter og dere har gitt meg motivasjon.  Men mest av alt så har dere gitt meg troen tilbake.  Troen på at dette livet handler om mer enn vekt og kilokalorier. Det handler om mer enn 2 liter vann og kondisjonstrening. Det handler om å tro på seg selv og trosse de grensene man trodde en gang ville stoppe en fra å gjøre det man innerst inne ønsket. De grensene som vi hele tiden har laget for oss selv.... De eksisterer bare inne i hodet vårt. Og det er de grensene vi nå skal sprenge. Alene, men allikevel i fellesskap. 

Jag är her och mitt liv er bare mitt

Och den himlen jag trodde fans

Ska jag hitta här nånstans

(

 

Takk for at du følger meg på bloggen ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat: miss_sophie83

Hva nå liksom?

Gårsdagens innlegg var personlig og sårt. Halvparten skrev jeg da vi var på opphold i juni. Men det skulle ta meg nesten 1 år før jeg var klar for å dele det med dere. Jeg er så utrolig takknemlig for all den støtten og de hyggelige tilbakemeldingene jeg har fått på veien. Mange av dere kjenner jeg ikke fra før. Da jeg startet å blogge i fjor så hadde jeg ingen anelse om hva jeg begikk meg ut på. Det er en risiko med sosiale medier i dag og jeg fryktet igrunn det verste. Men det viste seg å bli helt annerledes enn jeg trodde. Å ha muligheten til å dele min historie med flere betyr mye for meg. Jeg vet at folk med dårlig livsstil og overvekt ofte blir uglesett og undervurdert i samfunnet. Det er flaut å prate om og noe ubehagelig ved det hele. Skulle jeg dele mine historier så måtte det bli alt eller ingenting.  

Det ville ikke være bare treningsbilder med styla hår og sminke eller rosenrøde historier om hvor bra jeg lykkes.  Det ville være alt. Stage'a treningsbilder med brede glis, knyttneven og powerful'e sitater, gleder og solskinnshistorier, men også sorger, tårer, tanker, følelser, rødsprengt tryne og store smeller. Det er jo det det dreier seg om ikke sant? Selve livet med alle oppturer og nedturer på veien. Det er oppturene man svever på og som motiverer en til å holde fokus på målet. Samtidig så er det smellene som gir verdifull erfaring og som du etterhvert lærer deg å takle underveis. 

Jeg har delt mye og tidvis kledd meg naken. Ikke bokstavelig talt, men i den forstand at jeg har blottlagt mine innerste tanker om et sårbart tema. På veien har jeg kanskje klart å inspirere noen der ute til å ta tak i sitt eget liv og starte en prosess mot et bedre og sunnere liv. Det er en deilig følelse!

Så nå da.... hva nå liksom? 2 dager igjen av siste opphold her på Nordagutu. Vemodig å tenke på å kanskje aldri møte hele gruppa i en slik setting igjen. Det er lett å tenke at dette er slutten. Nå er vi liksom ferdige her og så får vi håpe vi vil klare oss selv resten.... sannheten er en ganske annen.

Det er jo NÅ det begynner! Det er nå vi sitter her, 1,5 år etter at vi startet hele reisen. Det er nå vi skal ta i bruk ALT vi har lært og ikke minst erfart i tiden som har vært. Heldigvis er vi ikke alene. Vi må riktignok gjøre det selv, men vi kan allikevel hjelpe hverandre å holde fokus. Planen er derfor å starte såkalte selvhjelpsgrupper der vi møtes fast en gang i måneden for eksempel. Da kan vi veie oss her og dele erfaringer og kanskje gå en tur etterpå. 

Det er begrenset "ettervern" i kommunene, men enkelte kommuner har noe som heter frisklivssentralen der man kan søke seg inn og delta i samtalegrupper og ulike aktivitetstilbud sammen ned mennesker som også går igjennom en livsstilsendring.  Det kan være en hjelp til å fortsette å holde fokus slik at målet vil komme nærmere.

 

Det er en spennende tid og som en av mannfolka her sa det så fint, kan det sammenliknes som å ta lappen. Vi går på teorikurs og lærer trafikkreglene og etter en stund kan du kjøre opp og få sertifikatet i hånda. Du er ikke verdensmester i å kjøre bil, men du er såpass godt rustet til å få lov til det allikevel. Så lenge man holder seg til trafikkreglene så unngår man smeller. Noen skrammer kan det nok bli og noen humper i veien, men bare jeg unngår å kjøre på rødt, vil det vel gå greit vil jeg tro...... Bloggen vil fremdeles gå sin gang i tiden fremover. Jeg kan ikke love innlegg hver dag men jeg skal forsøke å ihvertfall skrive litt hver uke. Håper du vil fortsette å føle meg på mine oppturer og nedturer 😀

 

 

Takk for at du følger meg på bloggen ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat: miss_sophie83

 

 

On my own ....

Fuglene kvitrer iherdig mens jeg går. Lukten av frisk furu slår meg med en blanding av jord og gress. Det føles godt å gå i naturen. En slags terapi egentlig, der beina kan gå av seg selv og tankene kan vandre akkurat dit de vil. Jeg bruker en del tid til å tenke, på disse turene mine. Jeg tenker på livet mitt slik det har blitt.  På barndommen min. Hvor heldig jeg var som alltid hadde en mor som var hjemme da jeg kom hjem fra skolen. Mine to storesøstre som alltid har stelt godt med meg opp igjennom tidene. Min handyman av en pappa som kunne fikse det meste. Ferieturer med familien. Ungdomstida. Jeg har alltid hatt gode venner. Noen har kanskje vært mindre gode og ertet meg mye, men de aller fleste har vært gode og en liten kjerne av oss holder fremdeles sammen......

Forelskelser.... Jeg har hatt noen kjærester opp igjennom. Ikke veldig mange, men noen få har det vært. Som det følelsesmenneske jeg var og fortsatt er, var det en del kjærlighetssorg involvert. Mye tårer, Celine Dion på repeat og frustrasjon. Men også mye glede og gode minner.  I 2006 traff jeg mannen som jeg etterhvert giftet meg med. Den forelskelsen var annerledes enn noe annet jeg tidligere hadde følt. En følelse av fellesskap og respekt. Å bli tatt ordentlig vare på og behandlet som det kjæreste han hadde, var litt ukjent for meg for å være helt ærlig. En deilig følelse, men samtidig litt overveldende. Jeg måtte jobbe mye med meg selv for å godta det og forstå at noen kunne elske meg så høyt.

Jeg merker selv den dag i dag, at jeg tar meg selv i å bli litt irritert når han kommer med komplimenter og behandler meg som om han fremdeles er stormforelsket. Er det MULIG liksom? Hvorfor er jeg ikke bare glad og sjarmert av det? Det høres nok ut som en klisje nå... "hvordan kan noen elske MEG liksom?" Blablabla.... sannheten er at av og til føler jeg det nok litt sånn fremdeles.  At jeg ikke skjønner det liksom. Tjukke meg som ikke klarer å få orden på livsstilen og til tider med et temperament som en veps.

For noen uker siden gikk jeg igjennom gammelt skolearbeid som er tatt vare på fra barneskolen. Det var artig å lese og se hva som rørte seg i tankene mine på den tiden. Midt imellom alt fant jeg et dikthefte som jeg nok har skrevet i 6 klasse eller noe. Det var ett dikt som ga meg et støkk. Diktet het:  Ensom...



Det ga meg en klump i magen og gåsehud. Tanker jeg tydeligvis slet med, selv på den tiden dukket opp. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang hadde selvmordstanker. Det hele er nok preget at mye tenåringshormoner oppi forelskelser og annet men allerede da, så jeg på meg selv som tjukk.... og bilder fra den tiden viser at jeg ikke var det en gang!

Tankene vandrer videre mens jeg går innover skogen. Stien blir tettere og enkelte kvister slår meg forsiktig i ansiktet av og til. Hvordan kom jeg hit? Hvordan klarte jeg å spise meg så stor? Når startet det hele? Det hele er litt tåkete. Jeg klarer liksom ikke å sette fingeren på hva det var som fikk lasset til å velte over. Til at jeg plutselig begynte å overspise, trøstespise eller kjedespise.... Jeg husker jeg jobbet noen år på bensinstasjon i Fredrikstad. Hvor lett det var å falle for fristelsen når jeg hele dagen var omgitt av pølser, toast, nystekt bakverk, brus og godteri. I en periode der selvfølelsen var ganske lav var det lett å trøstespise en del. Jeg har jo aldri tenkt at "nå trøstespiser jeg" eller '" jeg kjeder meg så jeg spiser litt" ... det har jo gått litt på automatikk egentlig. Ubevisste følelser og tanker ble holdt borte når jeg var opptatt. Det er jo først nå når jeg setter meg ned eller går tur og får samlet tankene, at jeg klarer å se et system i alt rotet, en trend som varte så altfor lenge og som etterhvert skulle bli til uvaner som skulle bli vanskelig å snu. 

Men nå er jeg her. På et livsstilssenter for sykelig overvekt.... Bare navnet på institusjonen gjør meg forbanna. Sykelig er så alvorlig. Det er vel ikke såååå alvorlig med meg? Jeg er jo frisk, ingen sykdommer.... Sannheten er at i bunn og grunn er det det.  Det er så alvorlig fordi jeg vet at dette er veldig helsefarlig dersom jeg ikke klarer å bryte ut av sirkelen og endre på ting. Og her får vi hjelp til å endre på ting. Finne frem verktøy som vi selv bærer på. Prater med andre som er i samme bås. Som vet akkurat hvordan det føles og som har tenkt akkurat de samme tankene.  Tankene som ingen andre som ikke selv har vært der, kan forstå. Det er slutt på å rote seg bort i jungelen av dietter, sultefóring, overspising, tablettkurer eller shakekurer. Det handler ikke kun om vekta. Det har for meg blitt en sammenheng mellom sunn mat, god helse og en sterkere kropp. Maten er min medisin og den har en bivirkning dersom jeg bruker den riktig.... vekttap! Vekta vil også med tiden bli mindre 😃

Nå planlegger vi tiden fremover. Blir litt som å stupe ut av redet og flakser vilt med vingene fl r vi etter hvert vil få teken på det.  Helt alene, men samtidig sammen med andre. Vi planlegger å danne egne selvhjelpsgrupper slik at vi i tida fremover kan hjelpe og støtte hverandre selv om vi egentlig er ferdig her på Nordagutu. Det skal jeg skrive mer om i morgen.

 

 

Takk for at du følger meg på bloggen ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat: miss_sophie83

Bryggefjell

Da var helgen over for denne gang og ny uke har startet her på Nordagutu.

Slik ser ukeplanen vår ut:



 

I dag var vi på dagstur til Bryggefjell, en flott topptur i Bø som ligger 786 moh. Det er bratte stigninger og en blanding av skogssti, grusvei og en del trasking på svaberg oppover. Det var faktisk min tredje gang opp dit. 

Helgens toppturer hadde tydelig satt sine spor, for beina føltes som bly og melkesyra ville ikke slippe taket.  Det ødela litt selv om turen i seg selv var veldig fin. Vi var heldige og fikk strålende vær så litt solbrent ble jeg jo da... skikkelig sliten og knallrød kom jeg meg iallefall til topps og deilig mestringsfølelse var det.

På toppen spiste vi lunsj som vi hadde smurt med oss. Det smakte nydelig og det var deilig å få et pust i bakken før vi vendte snuta nedover igjen.  Middag i dag var grillpølser og potetmos. Det er deilig å vite at det er helt innafor å spise sånn mat av og til også. Det er som dere kanskje la merke til i forrige mat-tema, ganske så variert her og absolutt ingen "DIETT" vi går på. Nøkkelen er sunn, variert mat med mye innslag av grønnsaker og salat. Det er faktisk mulig å gjøre det på den måten også og allikevel gå ned i vekt. Det handler om å velge seg ut noen kamper og finne noe en kan leve med over lang tid.


Her er det 1/2 tallerken grønnsaker, 5 halve kalkungrill (=2,5 pølse) og 2ss potetmos. Jeg ble perfekt mett og det smakte digg!
 

Hva spiste du til middag i dag?

 

 

Takk for at du følger meg på bloggen ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat: miss_sophie83

En deilig helg!


 

Denne helga har vært proppfull av alt! Deilig mat, fantastiske toppturer, nydelig sommervær, bursdagsselskap og restaurantbesøk. Jeg var forberedt på å ta noen runder med meg selv mtp matvalg, mengdebegrensninger og kos. Men jeg merker at de skyhøye kravene mine har senket seg noe. Jeg har hatt høye krav. Jeg ville gjerne ta tak i alle endringene samtidig og selv om jeg forsøkte å innbilde meg selv at jeg var fornøyd selv om alt ikke gikk etter planen, så var jeg innerst inne skuffet og frustrert over at jeg ikke fikk det til. Det er derfor deilig å kjenne at jeg nå klarer å velge meg ut noe kamper. Det er noen som er viktigere enn andre og jeg kan ikke klare alt.

Det har gått utrolig bra.  Jeg kjente litt på den ene fristelsen etter den andre, i går men ikke verre enn at det gikk over. Jeg har vært veldig aktiv og har ligget 1500-2000 kalorier i underskudd daglig.  Derfor har jeg unnet meg om mulig litt ekstra kos også.  Det blir spennende å veie seg på onsdag.  

 

MATEN PÅ FREDAG 

MATEN PÅ LØRDAG

MATEN PÅ SØNDAG



 

Å ta med niste/mellommåltider er avgjørende for at jeg skal få i meg det jeg skal og det kjenner jeg begynner å gå nesten automatisk. Vi har spist mye god mat og vært i bursdagsselskap, men mengdene har jeg vært flink til å holde uten problemer.  Kakestykket jeg smakte på i selskapet kunne vært skåret med ostehøvel og jeg ble overlykkelig for at hun hadde et alternativ med deilig fruktsalat 😃

En aktiv helg har det vært med toppturer daglig. Telemark og Grenland har en fantastisk natur og titoppern er godt i gang. Valgene er mange og det bør virkelig oppleves! 

 

I morgen går turen tilbake til Nordagutu og siste uka der. Oppdateringene fortsetter som vanlig derfra 😉

 

 

Takk for at du følger meg på bloggen ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat: miss_sophie83

Kluss i systemet 😃

Nok et seint innlegg herfra. Endelig fredag og helgen står for tur. Jeg permer fra Nordagutu og skal nyte helgen med mye aktivitet og opplevelser i nydelig sommervær. Som jeg skrev i går så ble også halve gårsdagen tilbragt i i Oslo. Det var en nydelig dag med knallvær og sol og jeg tuslet rundt ved Karl Johan før vi spiste lunsj på Aker Brygge.

Måltidene i går ble stokket litt om på for å gjøre det enklest mulig. Det er selvfølgelig ikke noe problem å gjøre om på rekkefølgen. Det viktigste er at jeg får i meg de måltidene jeg skal ha og riktig mengde (les: kaloriinnhold).

FROKOST var ikke inkludert i hotellprisen og jeg må ha noe i magen før jeg begynner dagen. Min trofaste Wasa knekkis var som vanlig med i kofferten og fungerte ypperlig som dagens første måltid. Halvparten av det en frokost skal være, men det kunne jeg jo fint ta igjen senere. LUNSJ på Aker brygge ble sånn ca.220-250 kalorier.  Det er vanskelig å være helt sikker når man spiser ute, men tar man sunne valg og riktige mengder så bør det gå greit. Det ble ihvertfall en 1/2 Cæsar kyllingwrap med vann og siden jeg klinte til med en cappuccino på lettmelk, klarte jeg å skvise inn 1 av 3 om dagen av melkerasjonen.  MIDDAG spiste jeg på toget. Det var lite appetittvekkende rent utseendemessig og bortsett fra at jeg savnet mer grønnsaker og at maten praktisk talt svømte i saus, smakte det helt greit. Middagen ble kjøttkaker m/ertestuing. Jeg lot 2 poteter ligge igjen og sausen rørte jeg knapt så jeg tenker det var innafor kalorimessig. Neste måltid var jeg tilbake på Nordagutu og da ble det 2 skiver, siden frokosten bare var halvparten av den normale mengden. Kveldsmaten derimot var som vanlig, 110kcal +Biola (Nok en melkerasjon). Dvs 2 ss havregryn og et glass blåbærbiola i en bolle. Det høres lite ut men havregrynen sveller jo litt og oppleves mer mettende enn man skulle tro.

Alt i alt så synes jeg at jeg klarte meg bra og løste utfordringene så godt jeg kunne. Øvelse gjør jo mester og planlegger man litt så går det meste greit tenker jeg 😉

 

 

Takk for at du følger meg på bloggen ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat: miss_sophie83

Tenke litt ut av rutineboksen....

Det ble et litt seint innlegg i kveld. Rett og slett fordi at jeg har vært i Oslo siden i går og at jeg prioriterte gode og ikke minst sårt trengte samtaler med gode venner her. Det er som vanlig godt å lufte topplokket litt. Man innser at dette er siste oppholdet og det er en del andre tanker som dukker opp i den fasen vi er i nå.

Nok om det. Jeg var så heldig å vinne 2 konsertbilletter til Bruno Mars som var på Telenor Arena i går. Limousinetur innover var en del av pakka som var arrangert av min tidligere barndomsvenninne Maria Høili. Min søster Mariann var med og det var en hyggelig og artig opplevelse. Fantastisk konsert og ikke minst utrolig hyggelig å se Maria igjen etter ganske så mange år.

I den forbindelse så oppstår det jo en del utfordringer for en stakkar som prøver å endre livsstil når det gjelder mat. Denne gangen gikk det nok heller ikke helt knirkefritt for seg, selv om jeg alt i alt er fornøyd med hvordan jeg løste det på ?? Det toppet seg litt da inngangsvakta ba meg å kaste fra meg Wasa knekkisen som jeg hadde planer om å konsumere der inne. Alternativene for et 110 kalori-måltid var helt fraværende innenfor konsertområdet. Det endte med fish and chips, som nok er noe av det minst heldige valget... Det positive var nok at porsjonen var ganske liten. Fiskebiten var på størrelse med én fiskebolle når jeg skrapa den ut av frityr-skallet. Halve pommes friten var dekket av remulade så jeg spiste nok maks 10 stk av den som var uten, så helt steingalt var det nok allikevel ikke. 

 

Her er gårsdagens meny:

I tillegg skal jeg ærlig innrømme at det ble et par glass Prosecco i limoen samt ca 10 potetgullflak.... cappuchinoen fra Starbucks er imidlertid laget på lettmelk noe som er helt innafor siden jeg ikke drikker melk. Så det blir liksom 1 av 3 😃

 

Da er det natta her så mer oppdatering kommer i morgen 😃
 

 

Takk for at du følger meg på bloggen ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat: miss_sophie83

Les mer i arkivet » September 2018 » August 2018 » Februar 2018
SofieSunnOgSterk

SofieSunnOgSterk

35, Fredrikstad

Jeg står på terskelen til et nytt og sunnere liv og ønsker å dele hele prosessen med dere. Jeg er sykepleier og er gift med verdens beste mann. Vi bor i Skien, sammen med 2 birmakatter og 1 Toller-Tispe. Jeg ønsker å motivere og bli motivert ved å rive alle murer på veien mot å bli sunn og sterk. Tusen takk til alle som følger meg på reisen, og deler mine innlegg

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker