hits

Feite damer...

Tårene renner nedover kinnet mitt og jeg kjenner det knyter seg i mellomgulvet. Alt føles håpløst akkurat nå...Kjære motivasjon og livsglede, hvor har du blitt av i dette mørke januarhelvetet?

Januar, årets første måned. Da alle starter det nye året på ny frisk. Måneden da alle finner frem treningsko, trange treningstights og en yrende glød. Og måneden da jeg famler rundt i mørket. Det svarteste svarte. På bunnen. Med intet annet enn stygge betraktninger om meg selv. Jeg anklager mannen min for å like feite damer. Feite damer med valker. Han liker jo meg... da blir det jo akkurat det samme! Jeg skjems av meg selv. Hva jeg får meg til å si.  Uttrykket "feite damer" er så stygt å si.  Jeg kan finne på og kalle meg selv tjukka, bolla, michellinwoman..... Jeg ville aldri sagt noe slikt til andre, men å si det om meg selv er liksom helt greit....?  Når jeg er på bunnen,  er det vanskelig å kontrollere det som kommer ut av kjeften. Min mann er en tålmodig mann.  Jeg våger å påstå at jeg er en håndfull å leve med, både sett i et fysisk perspektiv (ler litt... ) og ikke minst psykisk/praktisk. Med følelser som går i en berg og dalbane noen ganger. Snill som et lam det ene dagen og giftig den andre. Jeg er glad jeg er gift med Alexander. Han får meg som regen opp på jorda igjen i mine mørke perioder.

Jeg ser tilbake på de siste tre ukene, jul og nyttår, og ser bare de gangene jeg har skeiet ut. Ser ikke at jeg har vært flink overhodet, selv om jeg innerst inne vet at jeg har vært mer flink enn ikke.... 

Allikevel så griper det tak i meg. Denne følelsen av å ha mislyktes...igjen... Dobbelthaka føles større enn noen gang. Magen har est ut, noe som egentlig ikke er så himla langt fra sannheten, siden karbohydratene har den effekten på meg. Kvisene er tilbake igjen også, akkurat som jeg forutså ville skje den dagen jeg spiste den første kringla i jula.

Men det verste av alt er at i dag skal jeg veie meg og den dyre sannheten kommer frem. Jeg vet ikke om jeg orker men jeg vet at jeg må. Kan ikke stikke huet i sanden. Det er første steg mot nederlag. Å veie meg hver uke holder meg gående mot målet. Sakte riktignok, men sikkert. Og målet er klarere og viktigere enn noen gang før.

Målet denne gangen er en drøm jeg har båret på lenge. Selv før jeg engang visste at den bodde i meg. Mitt mål da jeg startet denne bloggen var å bli sunn og sterk. Ikke tynn og pen, men sunn og sterk. Jeg har forsøkt å holde det fokuset hele veien og jeg har visst at det ville ta lang tid. Ikke bare å nå målet, men å komme inn i fokuset som skal bringe meg dit. Men mål kan forandre seg underveis. Målet er fortsatt å bli sunn og sterk. Men målet er også blitt noe større. Jeg tørker bort tårene med håndbaken og trår opp på vekta.... 4 måneder er fristen for mitt nye mål. 3.april er dagen.

Dagen som vil forandre alt.... 

 

To be CONTINUED.. ....

 

 

Takk for at du følger meg på bloggen ❤

Følg meg på instagram HER

Snapchat: miss_sophie83

Én kommentar

Lena

04.01.2018 kl.17:26

Huff føler slik med deg :( ikke moro ,fristen min er og begynnelsen av april,vi er i samme prosessen så vet hva du går gjennom<3 vi skal klare dette <3

Skriv en ny kommentar

SofieSunnOgSterk

SofieSunnOgSterk

34, Fredrikstad

Jeg står på terskelen til et nytt og sunnere liv og ønsker å dele hele prosessen med dere. Jeg er sykepleier og er gift med verdens beste mann. Vi bor i Skien, sammen med 2 birmakatter og 1 Toller-Tispe. Jeg ønsker å motivere og bli motivert ved å rive alle murer på veien mot å bli sunn og sterk. Tusen takk til alle som følger meg på reisen, og deler mine innlegg

Kategorier

Arkiv